Eg har så få gode gjerningar i mitt repertoar over levd liv at eg prøver å finne noe som eg kan nemne. Det er ikkje snakk om slikt som gjer at ein kan gå til speilet og slå seg på brystet og seie til seg sjøl: Det har du gjort, Ola, ikkje mye men meir enn ingenting! 

Klikk klakk bortover gangen på Plass-skula, min aller første jobb - dæ va utplassering i åttende. Ei voks nørre centi de dagan der. Låten tå hælan mine som small så lekkert mot nybone gølv, ei syns den slengte mei rett inn i voksenvæla. Spilte ingen rolle om ærbe va ulønna.

Med ujevne mellomrom dukker det opp bilder i media og på sosiale medier, som forteller hvor fryktelig dårlig veistandard vi har i Norge. Og hvor skyhøye priser det er på drivstoff. Bilder som skal fortelle oss hvor jævlig det er å bo i dette landet.

Det er fleire måtar å skaffe seg erfaringar på om norsk helsestell. Ein humørdrepande, slitsam og for det meste ufarleg, men effektiv erfaringsmåte er forkjølelse, for ikkje å snakke om bihulebetennelse. Det er host og nys, huepine, rennande nase og tungpusta kvardag!

Kunne itte begripe re, de kunne itte gå an at n Helge itte va mer? Så djupt sørgeli de enn æ; slik æ re. Og like så spesiell som han va da han levde, like så ufatteli æ re at han no æ borte.

Jeg ser på meg sjøl som en forståelsesfull og tolerant sjel. Jeg tåler det meste. Kjeftbruk. Misunnelse. Jantelov. Til og med en og annen radikaler kan jeg tåle. Men. Som hos alle andre går det en grense for meg også. De som vil ha alle inn i samme boks. Gamle og unge. Jenter og gutter. Da koker det. Veldig.

For å vere vittig vrir me på gamle ordtak og seier: Gammal dame er vond å vende. Resultatet blir ikkje overveldande morosamt, men alt som gleder mi sørgmodige sjel er eit forsøk verd.

Eitt av mine nyårsforsett er nesten for kravstort. Eg lurer på om eg skal slakke litt på krava. Nyåret har da bare så vidt har kome på kalenderen og slett ikkje festa seg i sjela, så eg har litt slingringsmon enda eit par-tre dagar. Eigentleg er eg visst alt på gli.