Øverst oppi brattbakken over Steia va re fuglemøte en gång i uka når a koslige Uglemor helste åss meiser mæ to fingre på panna. Pen mørkeblå uniform å båtlue fækk vi, mæ egen kniv ti! Sea vart de losjehuset dær a Anne Siri å a Brit helste oss ”vær beredt”, no mæ tre fingre på speiderpanna, svaret skulle komme høgt å tydelig ”alltid beredt”.

Vekkerklokka på 7. Fint vær. Rusla ned på Steia. Satte meg i kjelleren på bokhandelen for å jobbe. Klokka 17. Rusla hjem. Fortsatt fint vær. Men i hodet mitt var det mørke skyer. Rett før jeg avsluttet dagens oppgaver sveipet jeg innom Dagbladet på nett, og der var det ei dame med det svært lite forføreriske navnet Rikke Ringsrød som uttalte seg. Denne Rikke fjernet min allerede tynnslitte tillitt til nordmenn som arbeidstagere, og gravla en gang for alle min respekt til alt som heter fagforeninger.

Som de fleste andre her i bygda har også jeg blitt flaskefora på Solan, Ludvig og resten av Kjells merkelige og godhjerta karakterer. Du kjem ikke utenom når du bor i Alvdal. Det har vært tusen turer til Aukrustsenteret og utallige møter med digre skjærer og piggsvin med alvdøler i magan, og en gang ble jeg sendt ned for å prøve å skaffe meg sommerjobb som en av disse oppspiste skuespillerne.

Første påskedag i det herrens år 2012 hadde eg att kr 0,52 på bankkontoen min. Eg seier det som det er. Det er ikkje mye å møte kvardagane med.

Det første sitatet tilskrives mektige Bjørnstjerne Bjørnson. Det andre? Det tar jeg herved patent på. Hørt om Earth Hour? Ikke? Det har ikke Alvdal kommune heller.

Elleve år- på besøk sjå a tante på Ranheim; i såmmervarmen trylla a fram frå symaskina si ei kittfarga drakt mæ smal bukse å jakke mæ kinakrave. Dæ va såmmern 68, å utover høsten kunne mor mi konstatere at ei va den første i Alvdal mæ buksedrakt! Vi så hværtfall ingen andre…

Makt. Deilig. Makt til å bestemme over andre. Makt til å ta prinsipielle avgjørelser. Makt til å ikke ha fornuft. Og ikke minst. Makt til å komme unna med det. Makt til å ha noen til å si Ingen kommentar.

Gjennom hele livet har jeg vært en notorisk samler. Jeg har tatt imot alt som andre ville kaste, enten det var gamle tegninger, blader eller rett og slett noe ødelagt søppel. Så har jeg da også fått en del fint, men gjerne ting jeg ikke har fått bruk for. En dag blir jo porselensdokka stående ensom oppe på hylla. Det er jo egentlig greit, men når man får for vane å spare på alt av ræl man kommer over kan det ta litt overhånd etter hvert. Doruller, Pringles-rør, pinner, steiner, fjær, gavebånd... Jeg har tatt vare på absolutt alt. Det ble stuet i kasser og bokser og permer som igjen stod på skap, hyller og i skuffer. Etter noen år kunne jeg til tider ønske at jeg hadde tatt imot tilbudet om å overta rommet til Heidi når hun flyttet. Det er tross alt mye større. For de siste årene har det rett og slett føltes som om det ikke er plass til meg på mitt eget rom (og mangelen på ryddighet hjalp vel til).