Som de fleste andre her i bygda har også jeg blitt flaskefora på Solan, Ludvig og resten av Kjells merkelige og godhjerta karakterer. Du kjem ikke utenom når du bor i Alvdal. Det har vært tusen turer til Aukrustsenteret og utallige møter med digre skjærer og piggsvin med alvdøler i magan, og en gang ble jeg sendt ned for å prøve å skaffe meg sommerjobb som en av disse oppspiste skuespillerne.

Gjennom hele livet har jeg vært en notorisk samler. Jeg har tatt imot alt som andre ville kaste, enten det var gamle tegninger, blader eller rett og slett noe ødelagt søppel. Så har jeg da også fått en del fint, men gjerne ting jeg ikke har fått bruk for. En dag blir jo porselensdokka stående ensom oppe på hylla. Det er jo egentlig greit, men når man får for vane å spare på alt av ræl man kommer over kan det ta litt overhånd etter hvert. Doruller, Pringles-rør, pinner, steiner, fjær, gavebånd... Jeg har tatt vare på absolutt alt. Det ble stuet i kasser og bokser og permer som igjen stod på skap, hyller og i skuffer. Etter noen år kunne jeg til tider ønske at jeg hadde tatt imot tilbudet om å overta rommet til Heidi når hun flyttet. Det er tross alt mye større. For de siste årene har det rett og slett føltes som om det ikke er plass til meg på mitt eget rom (og mangelen på ryddighet hjalp vel til).

Fra starten av var jeg interessert i dyr og natur. Da jeg var liten og gikk i barnehagen var jeg annenhver dag hos Gudlaug og Birger. Gudlaug var dagmamma og hadde mye spennende. I tillegg til kule leker og Postmann Pat hadde hun undulat, katt, hund, sau og hest. Der overvar jeg ved min første lammefødsel og jeg husker ennå hvor spennende det var.

Foto: Ivar Thoresen

På skolen fikk vi et evalueringsskjema hvor vi skulle svare på hva vi hadde gjort for å gjøre internatlivet bedre. Personlig syntes jeg at spørsmålet var passe idiotisk først og rablet ned noe om at jeg alltid fjerner håret i dusjen (som faktisk kan være ganske så ekkelt siden jeg er en av få som gjør det).

Jeg tror jeg var i en komatilstand i noen år. Litt for usosial og sjenert på videregående. Nå skal jeg selvfølgelig ikke si noe ille om Storsteigen! Det var ei flott skule med fantastiske lærere, bra fag og et sted hvor jeg lærte tusen praktiske ting jeg har fått bruk for senere. Men det var ikke mitt miljø. Folkene der var ikke mine folk og jeg var rett og slett for innelukket til å vise dem hvem jeg egentlig var. Alt jeg hadde av åpenhet og impulsiv galskap ble lagt igjen på ungdomsskolen.

Foto: Flickr.com 

Ifølge Tannpleier-Hilde har jeg fine tenner. De ligger kanskje litt oppå hverandre og har en tendens til tannstein, men jeg har aldri hatt Karius og Baktus som leieboere. Mamma sier at det er fordi jeg har blitt stappa full av Fluortabletter med banansmak siden jeg var ei lita tulle med øyne blå. Eller det kan være fordi jeg sjeldent drikker brus anna enn i helga. Eller fordi jeg elsker melk (schmaker gott).

"Alle monner drar," sa musa da han pissa i havet.
Så sant så sant.

Men nå skal det sies at ved kommunevalg er det ikke snakk om mus. Her snakker vi elefanter. (Noensinne sett en elefant tisse? Besøk dyrehagen; vi snakker massive vannmengder). Din stemme kan virkelig gjøre forskjell! Den kan bli det lille dyttet i riktig retning.

Det begynte vel i 9ende klasse. Som en fjern drøm om å leve før vi havna under seks fot med jord og tok første skip til Tir 'Na Noir. Et ønske om å se fjerne strøk og Europas flotteste landemerker mens vi var unge. Ja, slik starta det. Med fjerne drømmer og tomme løfter om at dette måtte ta sted! Helt sikkert!

Og så ble det sakte men sikkert alvor.