Attmæ frokostbole satt n Bergsvein rett åvafor mei mæ et lurt flir, han visste så inderli godt at ei mislikte havregrøt sterkt, derfor satt n dær å smatta å slekte på grøtskjea. Ei ot helst fersk kneip frå Bjerke som n fatter hadde mæ sei hematt , venninnan mine som bare fekk hembakt va djupt misunneli. Pålegge va sallami, kvitost, brunost ell mutter sitt ripssyltetøy, og ditto jolbær-. I kjøleskapet fans de å sjølsagt pultost å kokost- for voksne... Kjøleskape vårt kunne vør kilde tell uro, n pappa kunne bli småamper hvis vi holl døra altfor lenge oppe, å dæ jol vi bestandi. Da sjekka n næmli om strømmålarn krøp over den rø stræken som varsla tællmålt normalforbruk, gjekk nåla åver den vart de mye dyrar strøm!
Middagsmaten heme va ofte basert på stakkars grisen vår; vi bodde jo itte på gal å vænte oss aldri tæll slakting, å vi hold oss unna når slaktet vart gjort opp. Sea glømte vi at vi ot grisen, stekt flesk og kokt potet va "furkunt" som mor mi sa. Den gongen, før potet va livsfarlig ot vi mye tå den, kvar dag, men sjølsagt aldri rundpotet, som alle alvdøler, bare langpotet. Poteta fækk vi tå mamma sine brør på Skarpsno, Gunnaran ell Kåsen. Stekt blodpudding mæ brunost oppå likte vi godt. Hakk va den beste middagsmaten; mæ enkelte gulrot- og løkbiter, itte for mange. A mamma lagde all middagmaten, farer drev itte mæ slikt den gången. En gång fann a oppskrift på nåe æksotisk som hete Aubin, kjøtt i brun saus gjømt under et potetstappelokk! Dæ va gosaker. Anna middagsmat sjå åss kunne vør betasuppe, brun lapskaus (gørgodt), lys lapskaus (svinet). Om søndagan stek ell koteletter. Grønnsaker va, foruta gulrota, kålrot, kål, gulbrune ærter som skrapte næover hasjen, å næpe som mor mi tosket nok itte hadde stært på Storsteia. Salat hadde vi heldivis aldri hørt om. N Einar å ei hadde sikkert itte ette dæ hell; vi va to krelpinner som bare satt der å pirka når vi itte fækk livretten vår, å dæ va itte fårikål ell ferskt kjøtt å suppe. Fy vøle. Å så satt vi to attmæ naan på feil sie, han dulta borti mei mæ høyrealbun, å ei som va kjevhendt pirka borti han mæ vænstre. De kunne fort bli et sabla rabalder attmæ matbole, å ingen kom på at vi kunne bytte plass.
Fiskebilen svingte innom fjellbygda mæ ukegammel fisk; ei kjenne enda lukta tå røkt kolje, itte rart de gjekk tjue år før ei smakte på fersk fisk att. De hendte ryssan fiska i Glåma; men harr va itte aktuelt å eta, utti att mæ den. Sikkert får dæ n va så stygg, bare svenskan ot den. Men fjellørret va saken, surra i fløte, dæ likte tell å mæ vi ongan. Fiskeboller skofla vi innpå, døm vart servert i terteskjell frå bakeri mæ kokt gulrot attåt. Da sa far min bestandig at "n bli da sultn att før n ha rest se frå bola..." Han va gla ti "ålbyggmat" som kunne vør den fryktelie grytesupperøra som døm kalte "kokt nii"; gryn, kjøtt, mjølk å fete. Du kan tenkje rei sjøl. Tæll kveldsmat hendte re at a mamma stekte loff dyppa i mjølk- og eggblanding, dæ ot vi mæ syltetøy. Ingen andre ei kjente fækk dæ heme, da ei vart voksen fann ei ut at Mor si søster hadde tatt mæ sei den skikken frå Amerika dit ho hadde emigrert! A mutter syntes de va veldi greit når a Mor Ålen va på besøk, da vart de aldri kasta mat. Ho ot gjærne mat mæ mugg på, de sa sjølsagt nåe om kerr ho va vant tell som ongen.
Å så va re all mjølkmaten i ulike varianter; klæppsuppe mæ stekt flesk, risengrynsgrøt som vi ot kvar lørdag, men de måtte vør grøtpinn attåt som va for eksempel salt påleggspøsje. Om lørdan kunne n Bergsvein finne på å steke rundstykker å servere røkte wienerpølser frå n Narve å n Leif Erik Sevilhaug. Spyt ikke på gulvet, host ikke mot nogen! Ei syns dæ skilte va ganske så flott å byaktig.
Tæll dessert kunne re vanke dæ vi heme kalte (apri)"kosesuppe" mæ kræm når vi kom att frå skula, å salie kvardag! På søndager hendte re att de vart særvert frukt- og sviskegrøt, ell rips, å tæll veldig fint sjølsagt molte. Alt sjølplukka, å den gången før vi hadde rips sjøl fækk vi komme å plokke tå alle buskan hennes Ingeborg Sørhuus næppå Sjulhus. Andre delikatesser va trondheimssuppe mæ risgryn, ell riskræm mæ rø saft; hærlig! Eller mamma sine fløtvafler mæ sukker. Å så kokte a karamell, å da va re om å gjør å dele den på talleken i fire like deler, mæ snorrette knivstræker som sokk næi.
Drikke attåt måltidan? Mjølk. Mjølka va meget viktig, å mor mi mente at de ville gå dåli mæ søskenbarne vårt på Ranheim, for ho drakk aldri mjølk! Den gången fantes de ittnå som va sunnar! Tian skifte.
Gotteri fækk vi heme på lørdager; å en gång hadde bror min mæ sei a Marit bakpå sykkeln på vei næåver frå Brennajole. Men ho sutra sånn at han sett a att bak plakattavla så lenge, han hadde re brenntravelt mæ å komme sei på kiosken ette salti. Han plukka a vel opp att på hemtur.
Ps: Hell va re omvendt mæ na pannkaka?
Spytt ikke på gulvet. Host ikke mot nogen. Narve Sevilhaug i Alvdal Kjøttvareforetning. Faksimile fra Østlendingen. Lånt fra Bygdefolkets eige familiealbum.
