Elleve år- på besøk sjå a tante på Ranheim; i såmmervarmen trylla a fram frå symaskina si ei kittfarga drakt mæ smal bukse å jakke mæ kinakrave. Dæ va såmmern 68, å utover høsten kunne mor mi konstatere at ei va den første i Alvdal mæ buksedrakt! Vi så hværtfall ingen andre…

Da vi Vollanonger-heldiggriser bodde næi Pressgaln hadde vi itte barnenaboer, men a Gudrun å Presten va barnslige nok for oss. Å de va så spennende mæ a Magnvor som bodde på hybel på de digre prestloftet, ho tok i mot besøk tå en niåring enda ho gjekk på gymnase! Men dæ æ vel itte alldeles sikkert at ei klarte å styre mei å venta på ”kom inn”...

Etter at vi reste frå forpakterbolin va re familien Næverdal frå Kvikne sin tur, å dær storme a Tove inn, mæ lange fletter å hele fjæse fullt tå smil. Vi vart goe venninner, å ei kunne fortsett å sitte attmæ kjøkkenbole i de gamle huse vårt, å dær knota vi jentan næ varme kjærlighetsbræv åt n Bombi Bitt som va vår elskede svenske TV-helt.

"E legg itj att i krone mer enn nødvendi på Tynset" sa far min bestandi mæ et lurt smil, han tok gjerne ansvar for å holde nabofeida i hevd etter at vi strøk derifrå i nittenseksti. Den vesle familien vår som voks ettekvart, fløtta litt rundt da vi va små, å etter Os (i Ø) og Korgen i Nordland, dær mor vår itte trevs i mørke, vart Tynset siste stopp før vi slo oss tæll ro i Alvdal. Den som slo sei mest tæll ro va far vår, ingen stann va som Alvdal, å ingen kunne tru at han itte va vøkse opp dær. Dæ vart hans verden - midt i væla; sammen mæ mor vår.

Å stå i snøhauen utafor Hanslage i adventstida; å stå der å kope inn i lysende julepynta vinduer! Hanslage va rett høgtidsstæmt, å næi kjillarn hadde far hennes Jorun sett opp store bol mæ juleduker full tå allslags julepynt. Dær kunne vi venninnan kjøpe julegaver åt kvarandre, gjærne sammen så vi kunne bestemme sjøl.

Vi fire venninnan satt i skråninga næafor huset vårt , vi hadde bynt på ungdomsskula, å vi hadde fått a Anette i klassa, ho va like oppsternasi som oss, så da likte vi a godt. Ho kom i frå Nøtterøy, å dær hadde røm nøern underlige matvaner. Ho mente at n sku eta pannkaka først å ærtesuppa ettepå! Dæ va et av våre yndlingskrangletemaer en lang periode der på høstparten. Kerr som va rett rækkefølje? A Anette, a Kristin, a Maj Olga å ei vart aldri enie om dæ.

Heme sjå oss va vi seks, a mamma å n pappa å vi fire ongan, vi va alle oppkalt i rett tur å orden ette en tå besteforeldran våre. Kjenne ru itte regelen? Første datter sku hete ette mormor, første sønn ette farfar å så videre... Når n fækk fire onger, to tå kvart, så kunne re itte passt bære! Dæ va ei å n Bergsvein å n Einar, å så a Marit som va lita, å oppkalt ette a mor Ålen. Vår mor Ålen va pappa si mor, å vi ongan va veldi fornøyd når ho kom nolaifrå mæ toge, mæ håndveska full tå gosj. Ho va så varm å go i kjaken. Å bare vi huste på å gi a en tuss på rette sia tå ansikte, næmli den uten vorte, så va alt fryd å gammen. A mor satt bestandi mæ strikkepinner, ho slengte tråen åver å rundt maskan mæ pekefingern i stelle for å pirke ulltråen gjennom maska, dæ va nå va nytt å moderne skjønte vi.

Her sitt vi stripynta– å ser alvorli i kameraet hass Ola N – første klasse på Steigen skole høsten 1963. Det vil si – halvparten av første klasse. Vi va så mange, og vart delt i to, vi sitt i klasseromme å kjenne enda itte a snille å blie frøken Seim. Ho vart frøkna vår de første året, å bære skulestart kunne vi itte fått. Vi- dæ va n Roar, n Agnar, n Per Arne, n Arne, n Svein Per, a Ellen, meg, a Gunhild, n Tor Olav, a Liv Marit, a Randi, a Kristin, a Jorun å a Mona.

Såmmern, dæ va den aller beste tia! Den drømte vi om når de va førti iskalde ute. De va så lange såmmere den gången, vi bestemte at den bynte søttende mai og så varte n helt tell foreldran våre itte klarte å få oss mæ på flere bærturer. Å så mye sol som de va! Å så heldie vi va! Akkurat søttende mai kunne vør i kaldeste laget, får den dagen va re uansett strømpebokseslutt, å på mæ di kvite knestrømpan attåt speiderdrakta. Når dagen va åver va strømpan grå, å låra blå, men nåe måtte n åfre får å vør fin i toget.