Med ujevne mellomrom dukker det opp bilder i media og på sosiale medier, som forteller hvor fryktelig dårlig veistandard vi har i Norge. Og hvor skyhøye priser det er på drivstoff. Bilder som skal fortelle oss hvor jævlig det er å bo i dette landet.

Jeg ser på meg sjøl som en forståelsesfull og tolerant sjel. Jeg tåler det meste. Kjeftbruk. Misunnelse. Jantelov. Til og med en og annen radikaler kan jeg tåle. Men. Som hos alle andre går det en grense for meg også. De som vil ha alle inn i samme boks. Gamle og unge. Jenter og gutter. Da koker det. Veldig.

Nei. Ikke bygda. Ikke folket heller. Ikke været. Ikke engang meningsløse ordkløyverier om oppleste og vedtatte saker setter seg fast. Sånn sett er det nok mye som forsvinner inn i meg.
Men. Nyheten om at alvdalmiv.no kanskje må spikre igjen døra. Den satte seg fast. Kilte seg. Gjorde vondt.

FJELLREGIONEN: I Fjellregionen distanseres ønske om egen suksess klart av fornøyelsen over andres ulykke, blogger Jon Sagbakken. Her deler av regionen, sett fra Alvdal og nordover. Foto: Ivar Thoresen  

26.000. Cirka. Fra Rendalen til Holtålen. Tilsammen. Nei, ikke antallet “trigger-happy” jegere på høsten. Heller ikke antall ryper i Folldals-fjella. Nei, det er rett og slett antall innbyggere i det som kalles Fjellregionen. 26.000.

SKIKKELIG JOBB: Jon Sagbakken har fått seg "skikkelig arbeid" ei stund. Han er bokhandler på lånt tid.

Når en skal skrive blogg, skal en helst være inspirert. Få en sak i hue. Skrive fort. Uryddig. Og så ta vekk de verste ortografiske feila dagen etter.

Foto: Flickr.com

Det tok 10 minutter. Maks. Da kom han. Bekreftlesen på at vi blant klodens mest bortskjemte folk, og at det blant oss faktisk går noen som tror de Gud. Neppe i religiøs forstand, men uten tvil når vi snakker om gull og myrra, uten at det var en av de tre vise menn som kom torpederende.

Det første sitatet tilskrives mektige Bjørnstjerne Bjørnson. Det andre? Det tar jeg herved patent på. Hørt om Earth Hour? Ikke? Det har ikke Alvdal kommune heller.