Vekkerklokka på 7. Fint vær. Rusla ned på Steia. Satte meg i kjelleren på bokhandelen for å jobbe. Klokka 17. Rusla hjem. Fortsatt fint vær. Men i hodet mitt var det mørke skyer. Rett før jeg avsluttet dagens oppgaver sveipet jeg innom Dagbladet på nett, og der var det ei dame med det svært lite forføreriske navnet Rikke Ringsrød som uttalte seg. Denne Rikke fjernet min allerede tynnslitte tillitt til nordmenn som arbeidstagere, og gravla en gang for alle min respekt til alt som heter fagforeninger.

Det første sitatet tilskrives mektige Bjørnstjerne Bjørnson. Det andre? Det tar jeg herved patent på. Hørt om Earth Hour? Ikke? Det har ikke Alvdal kommune heller.

Makt. Deilig. Makt til å bestemme over andre. Makt til å ta prinsipielle avgjørelser. Makt til å ikke ha fornuft. Og ikke minst. Makt til å komme unna med det. Makt til å ha noen til å si Ingen kommentar.

Nå er jeg i trøbbel. Det jeg kommer med her er som å lære seg å svømme på djupt vann. Som å lære seg å klatre i Trollveggen. Som å debutere som skiløper i Vasaloppet.

Altså. Aftenposten mandag. Amming. Og depresjoner blant de som ikke ammer. Javel, det er ikke det minste rart. Jeg har av rent biologiske grunner aldri kunnet amme. Men, fruen gjorde det heller ikke, til tross for gjentatte oppfordringer fra Ammetyranniet, som la fram saken som om det gjaldt liv og død.

Min siste halvkvedede vise i bloggsammenheng 2011 er en fullstendig, ensidig og ukritisk hyllest til redaksjonen i Alvdal midt i væla.

Foto: Ivar Thoresen

Alvdal stasjon. 29. oktober, 07:14. Det var der jeg traff Rigmor. Kaldt var det og. Rått. Bare en liten minusgrad eller to, men sur vind gjorde t-skjorte og tynn jakke til en solid feilvurdering av klimaet. Litt regnslit i lufta. En typisk Alvdalsmorra i oktober.

Foto: Flickr.com

Jeg har fått blikket. Mange ganger. Det blikket som sier; “Jeg hører hva du sier, men du lurer ikke meg”. Gjerne etterfulgt av et forstående nikk, supplert av et lavt ja, og avsluttet med et nytt blikk. Av samme slag. Hva jeg har forsøkt å fortelle? At jeg er hjemmeværende mann med hjemmekontor, og at jeg faktisk jobber. Mye. Altfor mye.

Foto: Ivar Thoresen

Da var valget over, og det er tett på fire års pause fra valgflesk, personangrep, bygdekonspirasjoner og annen vederstyggelighet. Det mest interessante fra valget er valgfremmøte på godt over 100%. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de oppgitte tall er feil, fordi alle partier var fornøyd, uansett resultat. Gikk noen tilbake 15% var det på grunn av et brakvalg sist, og ble et parti nærmest utradert var det på grunn av media. Sjølkritikk har aldri vært en øvelse noen politiker har vært god i, og jeg tviler på at de fremtidige partipampene begynner dagen med å se seg sjøl i speilet heller. Det måtte i såfall være for å se hvem som er flinket i landet her.