Det hjelper heller ikke saken stort at jeg har en jobb som ingen andre skjønner i mange mils omkrets, og at junior på spørsmålet; “Hva jobber faren din med da?”, kvikt repliserte; “Sitter hjemme og ser på fotball på TV, og leser aviser”. Hjemme hos oss er uttrykket; “Min kone forstår meg ikke” helt legitimt. Ho skjønner heller ikke et kvekk av hva jeg gjør. For ikke å snakke om mutter`n. Ho venter fortsatt på at jeg skal få meg en jobb, og ristet skrekkslagen på hodet da jeg slo i ho ei løgn om at jeg ble møtt på flyplassen av væpnede sikkerhetsvakter hver gang jeg var i Tallinn.

Det hever heller ikke min troverdighet at vi nå har flyttet hovedkontoret til Malta. Forklaringsproblemet er større enn noen gang. Som den høflige gutten jeg er, svarer jeg når folk spør. “Skal du ut å reise noe da Jon”? “Ja, jeg drar til Malta på lørdag. Blir der ei uke”. Jaha. Malta. Middelhavet. Sol. November. Alvdal. Slaps. Men, sier jeg, det er bare arbeid. Jaha, repliseres det. “Men du får sikkert mye tid til andre ting og du”. Jada, det er en diskusjon jeg aldri kan vinne. Samme hva jeg sier, 11 av 10 mottakere av denne informasjonen ser for seg Sagbakken i strandbaren med et antall paraplydrinker i nedslagsfeltet.

Det samme er tilfellet med fenomenet hjemmekontor. Vi som har hjemmekontor er så heldige. Vi styrer alt sjøl. Når vi jobber. Sover. Spiser. Dusjer. I det hele tatt. Og så har vi tid til alt, når det passer andre. “Du kan da bare jobbe det inn igjen du Jon”. Det er nesten umulig å få forståelse for at vi som har hjemmekontor faktisk også jobber. Og at vi må forholde oss til kollegaer, sjøl om de ikke sitter i rommet ved siden av. Vi er det enkleste offeret. Det verste er at noen blir sur hvis en prøver å forklare at det ikke passer i dag.

For noen år siden ble jeg oppringt fra barnehagen. En av gutta var sjuk. Jeg hev meg i bilen, og noen minutter etter var jeg i barnehagen. Ble møtt i døra. Såpass, tenkte jeg, er han så sjuk. Neida. Han var ikke sjuk i det hele tatt, men hadde lyst hjem. Javel. Og så; “Og jeg tenkte at siden du bare sitter hjemme uansett, så kunne vel gutten få komme hjem”. Jeg sjokka ut, med gutten på slep, og klarte ikke å få fram ett ord. Jeg er hellig overbevist om en ting. Hvis det var ei dame som hadde hjemmekontor, ville ikke hun blitt oppringt. Menn med hjemmekontor jobber ikke. Damer med det samme jobber, og jobber de ikke, gjør de noe i huset og lager mat. Jeg lager all maten hjemme.

Jeg sitter hjemme. Har noe, som i andres øyne ikke kvalifiserer til å kalles jobb. Gjør ikke noe i huset heller. Men, jeg kan leve med hva andre tror jeg. Om 9 dager sitter jeg i strandbaren og teller paraplyer. Og dere vasser i slaps. Så det så.