Denne bloggen er en blogg om å være seg sjøl nærmest. Faktisk så nærme at nesen stopper alt utsyn utover egne kontorpulter, egne interesser, og egen generasjon. Med andre ord. Skit i jorda, leve Alvdal.
Vi er stolte over å være alvdøler. Med rette? Absolutt. Men er vi noe bedre enn andre? Enn tynsetinger? Enn rogalendinger? Enn en norsk gutt med innvandrerbakgrunn fra Grorud? Sjølsagt ikke. Vi er like bra og like dårlige som alle andre. Vi er et blaff i verdenshistorien. Hver og en av oss.
Derfor blir jeg av og til litt overrasket. Som da vi skulle bidra til Earth Hour. Ok, det ble satt noen spørsmålstegn på hjemmebane om det ikke var greit å spille data. Om vi ikke skulle se maten vi spiste. Men etter en saklig diskusjon, endte det opp som en koselig time hvor vi faktisk prata med hverandre i selskap med en 4-5 talj-lys som skapte ei lun, fin stemning i heimen. Og ute var mørkt?
Nei. Ikke helt. Mørkt hos naboer både til høyre og venstre og i nord og sør, men det var like forbanna lyst. Samtlige gatelys som jeg kunne se var tent! Jepp. Så mye for anmodninger fra offentlige instanser om å ta ansvar, om å være en verdensborger, og bidra til Earth Hour.
Kan noen fra den administrative eller politiske ledelsen i kommunen gi meg et godt svar på hvorfor ikke all gatebelysning ble slukket under Earth Hour? Jeg godtar de fleste svar, men spar meg for svar type: "Det ville kostet for mye", "sprengt overtidsbudsjett" osv. Hvis det ikke er vilje til å gjøre en dugnad for en skakkjørt jordklode ved å slokke noen lys en lørdagskveld, blir jeg mørkredd, i dobbelt forstand.
En annen ullen sak, nok en gang i dobbelt forstand, er innvendingene mot plasseringa av et fredsuniversitet på Tron. Under henvisning av at det passerer en og annen ulldott gjennom et myrhøl eller to noen ganger i løpet av beitesesongen, så vil noen driftige sjeler torpedere hele prosjektet. Et prosjekt, som så vidt jeg kan begripe, er en økonomisk og PR-messig mulighet Alvdal aldri har vært i nærheten av å ha, og garantert aldri vil få igjen. Å forkaste det på grunn av noen snart gjengrodde beiteveier virker i beste fall korttenkt. i verste fall som et hån mot de kommende generasjoners muligheter til å leve og bo her. Tida har en tendens til å gå framover, og av og til kan det være smart å ikke stritte i mot, men å tenke nytt og framtidsrettet. Så får heller en og annen sti gro igjen.
Nå er det heldigvis vår snart, og telen i jorda forsvinner. Da kan vi alle ta oss en tur ut, oppsøke nærmeste barflekk, stikke fingeren i jorda, og spørre oss sjøl. Er vi bedre enn noen andre? Så gode at vi slipper å ta ansvar for vår egen, og framtidige generasjoner?
Jeg tar meg friheten til å avslutte med en påminnelse til de ansvarlige for Earth Hour-fadesen her i bygda. Sagbruksarbeider Solan Gundersen, skapt av vår største sønn, så langt, uttalte i en salig adventsstund, med en Løiten innenfor armlengdes avstand: "Det er nå ingenting i verden som arbeider så stille som et talj-lys".
Vi kan vel alle være enige om det?
