Julaften er her – like brått og plutselig som alltid, etter at vi har flydd rundt oss sjøl på kvitrima og snøfattig bakke for å huske på alt vi helst skulle gjort før jula ringes inn. Sjøl leter jeg mer eller mindre forgjeves etter den gode julestemningen – den jeg vokste opp med, men som har falt av lasset et eller annet sted på veien.

Jeg er så glad i hjertene over Steia. Noen bestemte at dinglende over veien skulle det verken henge julekuler (det er ingenting i veien med julekuler) eller julestjerner (det er ingenting i veien med julestjerner) eller noe anna julete (det er ingenting i veien med det, heller). Men rett og slett julehjerter. I plast. Som lyser tappert rødt mot alt det vintergrå.

100 dager har gått siden Alvdal midt i væla ble lansert. Jeg tenker oftest det verste. Det gir meg lassevis av positive overraskelser og bortkasta bekymringer.

Jeg skal innrømme at ting har gått litt av hengslene hjemme hos oss. Hushjelpa i form av en Electrolux EFS 6111 har hatt krevende dager fylt med vann, såpe og matrester hver bidige dag siden hun kom til oss i romjula 2002.

Jeg velger å tro at Thorsheimsprinten var et bra skirenn. Det var i hvert fall så populært at det vokste over hodene på oss tre-fire ungguttene som dro det i gang for ganske mange år siden. Og det aktiviserte veldig mange – også blant dem som ikke daglig hoppet i treningstøyet med mål om å bli den nye Oddvar Brå.

Det er ikke akkurat som da Neil Armstrong klev ut av romskipet og tok de første skrittene på månen, men dagen i dag er likevel som en liten månelanding for oss som har tenkt på og jobbet med nettavisa Alvdal midt i væla i ganske mange måneder nå.

Alle gjør vi så godt vi kan, men noen står litt på hodet for andre. Vi er skrudd sammen forskjellig, og takk for det. Noen har mye å gi, mens andre ikke har noe til overs når de har prøvd å ta litt vare på seg sjøl. Men noen er altså av en eller annen grunn overskuddsmennesker. Dette er en hyllest til Alvdøler som gjør det lille ekstra.