ISLAND. Foto: Flickr.com

Det er ingen grunn til å gjere livet meir komplisert enn det alt er med å gje seg ut på leiting etter seg sjøl. Folk flest vil seie at det er det ingen grunn til heller. Ein er og blir seg sjøl! Eg er ikkje så sikker på om det er rett forresten. Unge menneske fortel at dei enno ikkje retteleg veit kven dei er, og at dei utålmodig ventar på å finne sin eigen identitet. Dei er så mjuke i sinn at dei er opne for impulsar, villige til å skifte meining, og ærlege nok til å vedgå at dei ikkje alltid kjenner seg sjøl, sine eigne reaksjonar, sitt eige sinne eller sin eigen terskel for glede og latter. Dermed er det ikkje sagt at dei er lettknadde som smør. Dei har bare ikkje stivna.

SKIKKELIG JOBB: Jon Sagbakken har fått seg "skikkelig arbeid" ei stund. Han er bokhandler på lånt tid.

Når en skal skrive blogg, skal en helst være inspirert. Få en sak i hue. Skrive fort. Uryddig. Og så ta vekk de verste ortografiske feila dagen etter.

Yndlingsbutikken vår va sjølsagt Tømte! Den lå rett næafor kjerkja og inne der rusla n Tømte sjøl rundt og solgte sko mæ små stille smil. Frua va like mild og hadde full oversikt over alle jålesakan- som vi va mest intressert i. Hadde re kømme nå nytt vi kunne snuse på? Vi visste itte at vi trengte røde Jane Helendeodorantspraybokser før vi så røm! Naturlig nok ville vi veldig gjerne vør ”ungdommelig og frisk”!

Fast hæljesyssel i familien Vollan i mange år på søttitalet va FOTBÅLLN. De tør vør kjent at Alvdal va høgt oppe i divisjonan i sin glansperiode. Og heme sjå oss va re Kevin Killi Keegan og George Best Thoresen for alle penga. Foreldran våre va va ruskete engasjert å to mer enn gjerne sin tørn for Alvdalsfotbålln.

Foto: Flickr.com

Det tok 10 minutter. Maks. Da kom han. Bekreftlesen på at vi blant klodens mest bortskjemte folk, og at det blant oss faktisk går noen som tror de Gud. Neppe i religiøs forstand, men uten tvil når vi snakker om gull og myrra, uten at det var en av de tre vise menn som kom torpederende.

Folk er på facebook, som det heiter, både dei eg kjenner og dei eg ikkje kjenner. Dei fleste har fjeset med seg, så me kan sjå korleis dei ser ut. Men det me ser treng ikkje vere heile sanninga. Folk skiftar fjes alt etter humør og kvardagssituasjon. Somme er versjuke  eller mårrågretne. Andre er blide, fargerike og flagrande som frivill døgnet rundt. Dei fleste av oss er  eigentleg variasjonar av oss sjøl, i sjel og kropp, ikkje minst i fjes. Face to face har me ikkje same fjeset livet i gjennom.