"E legg itj att i krone mer enn nødvendi på Tynset" sa far min bestandi mæ et lurt smil, han tok gjerne ansvar for å holde nabofeida i hevd etter at vi strøk derifrå i nittenseksti. Den vesle familien vår som voks ettekvart, fløtta litt rundt da vi va små, å etter Os (i Ø) og Korgen i Nordland, dær mor vår itte trevs i mørke, vart Tynset siste stopp før vi slo oss tæll ro i Alvdal. Den som slo sei mest tæll ro va far vår, ingen stann va som Alvdal, å ingen kunne tru at han itte va vøkse opp dær. Dæ vart hans verden - midt i væla; sammen mæ mor vår.

Min siste halvkvedede vise i bloggsammenheng 2011 er en fullstendig, ensidig og ukritisk hyllest til redaksjonen i Alvdal midt i væla.

Juleved hører til dei orda som skaper  steming i adventstida på same måten som fuglband og fattigmann, og det trass i at sjølve begrepet  juleved  ikkje lenger er like anvendeleg som før, da alle hus var sunne og golvkalde, oljefyren enno ikkje innført i norske husholdningar og elektrisiteten i form av golvvarme og panelomnar var på utviklingsstadiet. Da knerta det iltert i øksehogg mange stader.  Det skulle tør og finkløvd ved til når flatbrød og lefse stod på dagsorden og tunnkjevla deig låg på bakstertakka. Til og med farbror min, Lars, som hadde eit avslappa forhold til kvinnelege sysler, vart lettføtt mellom baksterkjellaren og vedskålen.

Jeg er så glad i hjertene over Steia. Noen bestemte at dinglende over veien skulle det verken henge julekuler (det er ingenting i veien med julekuler) eller julestjerner (det er ingenting i veien med julestjerner) eller noe anna julete (det er ingenting i veien med det, heller). Men rett og slett julehjerter. I plast. Som lyser tappert rødt mot alt det vintergrå.

Å stå i snøhauen utafor Hanslage i adventstida; å stå der å kope inn i lysende julepynta vinduer! Hanslage va rett høgtidsstæmt, å næi kjillarn hadde far hennes Jorun sett opp store bol mæ juleduker full tå allslags julepynt. Dær kunne vi venninnan kjøpe julegaver åt kvarandre, gjærne sammen så vi kunne bestemme sjøl.

Foto: Ivar Thoresen

Alvdal stasjon. 29. oktober, 07:14. Det var der jeg traff Rigmor. Kaldt var det og. Rått. Bare en liten minusgrad eller to, men sur vind gjorde t-skjorte og tynn jakke til en solid feilvurdering av klimaet. Litt regnslit i lufta. En typisk Alvdalsmorra i oktober.

Foto: Opplysningskontoret for egg og kjøtt

Aldri før i historia har folk vore så opptatt av mat som me er det. Aldri før har me – og no snakkar eg om nordmenn, for eksempel alvdøler – jamt over vore så mette, men likevel så konsentrerte om mat. Sjå bare korleis matrettane breier seg i aviser og ukeblad, for ikkje å seie TV.

Vi fire venninnan satt i skråninga næafor huset vårt , vi hadde bynt på ungdomsskula, å vi hadde fått a Anette i klassa, ho va like oppsternasi som oss, så da likte vi a godt. Ho kom i frå Nøtterøy, å dær hadde røm nøern underlige matvaner. Ho mente at n sku eta pannkaka først å ærtesuppa ettepå! Dæ va et av våre yndlingskrangletemaer en lang periode der på høstparten. Kerr som va rett rækkefølje? A Anette, a Kristin, a Maj Olga å ei vart aldri enie om dæ.