Jeg har fått blikket. Mange ganger. Det blikket som sier; “Jeg hører hva du sier, men du lurer ikke meg”. Gjerne etterfulgt av et forstående nikk, supplert av et lavt ja, og avsluttet med et nytt blikk. Av samme slag. Hva jeg har forsøkt å fortelle? At jeg er hjemmeværende mann med hjemmekontor, og at jeg faktisk jobber. Mye. Altfor mye.

100 dager har gått siden Alvdal midt i væla ble lansert. Jeg tenker oftest det verste. Det gir meg lassevis av positive overraskelser og bortkasta bekymringer.

Foto: Ivar Thoresen

Periodisk er eg bærplukkar, svært periodisk, for eg vil helst ha mye bær å plukke av om eg legg til skogs i det ærend , og helst vil eg ha tytingen plassert så tett i tett på høge tuver at eg kan stå rak.

Heme sjå oss va vi seks, a mamma å n pappa å vi fire ongan, vi va alle oppkalt i rett tur å orden ette en tå besteforeldran våre. Kjenne ru itte regelen? Første datter sku hete ette mormor, første sønn ette farfar å så videre... Når n fækk fire onger, to tå kvart, så kunne re itte passt bære! Dæ va ei å n Bergsvein å n Einar, å så a Marit som va lita, å oppkalt ette a mor Ålen. Vår mor Ålen va pappa si mor, å vi ongan va veldi fornøyd når ho kom nolaifrå mæ toge, mæ håndveska full tå gosj. Ho va så varm å go i kjaken. Å bare vi huste på å gi a en tuss på rette sia tå ansikte, næmli den uten vorte, så va alt fryd å gammen. A mor satt bestandi mæ strikkepinner, ho slengte tråen åver å rundt maskan mæ pekefingern i stelle for å pirke ulltråen gjennom maska, dæ va nå va nytt å moderne skjønte vi.

Foto: Ivar Thoresen

Da var valget over, og det er tett på fire års pause fra valgflesk, personangrep, bygdekonspirasjoner og annen vederstyggelighet. Det mest interessante fra valget er valgfremmøte på godt over 100%. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de oppgitte tall er feil, fordi alle partier var fornøyd, uansett resultat. Gikk noen tilbake 15% var det på grunn av et brakvalg sist, og ble et parti nærmest utradert var det på grunn av media. Sjølkritikk har aldri vært en øvelse noen politiker har vært god i, og jeg tviler på at de fremtidige partipampene begynner dagen med å se seg sjøl i speilet heller. Det måtte i såfall være for å se hvem som er flinket i landet her.

Foto: Elggevirkunstner Linda Bakke.

Å rive kjeft er ein edel kunst og ei blank kvardagsglede. Det er derfor eg seier at folk kranglar for lite, men folk liker ikkje at eg seier det. Kranglefantar har vi da nok av, svarar dei, og trur dei dermed har sett meg på plass. Og det har dei naturlegvis gjort. Dei har gitt meg grei beskjed om at eg skal passe kjeften og ikkje krangle med folk.

Jeg skal innrømme at ting har gått litt av hengslene hjemme hos oss. Hushjelpa i form av en Electrolux EFS 6111 har hatt krevende dager fylt med vann, såpe og matrester hver bidige dag siden hun kom til oss i romjula 2002.

Her sitt vi stripynta– å ser alvorli i kameraet hass Ola N – første klasse på Steigen skole høsten 1963. Det vil si – halvparten av første klasse. Vi va så mange, og vart delt i to, vi sitt i klasseromme å kjenne enda itte a snille å blie frøken Seim. Ho vart frøkna vår de første året, å bære skulestart kunne vi itte fått. Vi- dæ va n Roar, n Agnar, n Per Arne, n Arne, n Svein Per, a Ellen, meg, a Gunhild, n Tor Olav, a Liv Marit, a Randi, a Kristin, a Jorun å a Mona.