Foto: Ivar Thoresen

Jesus? Nei, har vært borte for lenge. Mohammed? Samme her. Dalai Lama? Ser for snill ut. Snåsamannen? Sorry Joralf, tror ikke på deg. Nei. Ingen av disse. Hvem det er? Vi vet ikke. Ennå. Men snart.

Foto: Mari Aasen

Det eg hadde tenkt å skrive blir meiningslaust etter det som skjedde i Oslo og på Utøya. Kvardagen er ikkje attkjenneleg, perspektivet er annleis, små bekymringar kverv i ei stor og ufatteleg sorg. Eg hadde planlagt å prate litt om kjente merkesdagar som Mari Vassause og Jakop Våthatt, og sutre og syte over denne sommaren som så langt har vore ei rein vassause av regnskurer og timar med duskregn og piskande styrtregn. Folk rømmer til solstrendene ved Middelhavet og påstår at juli 2011 er typisk norsk sommar.

Såmmern, dæ va den aller beste tia! Den drømte vi om når de va førti iskalde ute. De va så lange såmmere den gången, vi bestemte at den bynte søttende mai og så varte n helt tell foreldran våre itte klarte å få oss mæ på flere bærturer. Å så mye sol som de va! Å så heldie vi va! Akkurat søttende mai kunne vør i kaldeste laget, får den dagen va re uansett strømpebokseslutt, å på mæ di kvite knestrømpan attåt speiderdrakta. Når dagen va åver va strømpan grå, å låra blå, men nåe måtte n åfre får å vør fin i toget.

Jeg velger å tro at Thorsheimsprinten var et bra skirenn. Det var i hvert fall så populært at det vokste over hodene på oss tre-fire ungguttene som dro det i gang for ganske mange år siden. Og det aktiviserte veldig mange – også blant dem som ikke daglig hoppet i treningstøyet med mål om å bli den nye Oddvar Brå.

Valg. Vi har foretatt valg hele livet, noen bevisste, noen ubevisste. Til høsten bør vi gjøre det igjen. Noen av oss gjør det bevisst, andre ubevisst. Så har vi noen som ikke har foretatt denne type valg før. Førstegangsvelgerne. En viktig gruppe, sier politikerne. Ja vel. Si det. Ja. Gjøre noe med det? Nei.

Ein fersk rapport frå FN fortel at Norge er det beste landet å bu i. Samtidig får vi vite at det er stor skilnad på fattig og rik, og skilnaden veks.

Ivar Mortensson Egnund, ein fritalande og fritenkande rabulist og forfattar som saman med Arne Garborg representerte ein vital motkultur i åra ikring 1900, hevda at Nord-Østerdalen var eit tilnærma klasselaust samfunn. Levekåra var så magre at det sjeldan vart vesentleg skilnad på fattig og rik. Ivar Mortensson Egnund var ein uredd samfunnsdebattant, anarkist og nasjonal idealist med gode internasjonale kontaktar. At han var samtidsrefsar i si forkynning som prest, fortel om breitt engasjement.

Det er ikke akkurat som da Neil Armstrong klev ut av romskipet og tok de første skrittene på månen, men dagen i dag er likevel som en liten månelanding for oss som har tenkt på og jobbet med nettavisa Alvdal midt i væla i ganske mange måneder nå.

Du vet du lever i en verdensmetropol når poiltikerne ikke klarer å bestemme seg for hvor sentrum er, når de lokale boulevardorganene er så ullne i sine referater fra møter at det fører til skarpe debattinnlegg i etterkant, i de samme blekkene, og når førstsida på Østlendingen melder om den daglige feilparkeringa på Steimosletta.

Ahh, du herlige storby. Eller. Vent. "Liten kommune i fjellregionen" meldes det. Tøv. Vi er store. "2500 innbyggere i hele kommunen, det samme som en middels blindvei i London". Er ikke antallet som teller. Eller. Vent igjen. Tilbake til start; her er historien om den lille og den store. I en ny tapping. Sandkassetapping. Svært dårlig årgang dessuten.