(Frøya – Alvdal 6-1): Bare én supporter ble med på vår fem timer lange busstur til bortekampen mot Frøya forrige helg. Sjøl ikke han kan være uenig i at vi tapte fortjent.
Jeg er førstemann til å innrømme at resultatet ikke ser pent ut. Og det er ingen unnskyldning at det tok fem timer med buss i svinger, oppoverbakker, nedoverbakker, flere svinger og to tunneler å komme seg til øya for å spille. Det er det heller ikke at vi nesten konkurrerer i en annen divisjon enn en gjeng spillere som til dels er godt gasjert av rike lakseoppdretts-onkler som har definert Frøya-fotballen som et spennende satsningsområde.
Vi tapte fortjent. Vi tapte mot det beste laget vi har møtt denne sesongen.
Men vi tapte for mye.
Hadde det blitt 3-1 i stedet for 6-1 skulle jeg også klart meg med noen færre frustrasjonsrunder med Angry Bird på iPaden på vei hjem gjennom den regntunge junikvelden på svingete trønderveier – under hav og over fjell.
Optimister
Vi var ikke så verst optimistiske da vi dro. Etter 6-1 over Kolstad hjemme på Steimoegga helga før var det ikke grunn til annet. Da stemte det meste, og vi holdt det høyeste-nivået vi vet finnes gjennom nesten hele kampen.
Kunne vi gjenskape det mot Frøya kunne det bli moro. Og det var det alt handlet om på forhånd. At det faktisk kunne være mulig å sjokke et lag som så langt ikke har tapt en eneste kamp, og som før vi kom hadde sluppet inn ett fattig mål på eget kunstgress
Vi hadde lyst til å gå for sesongens skrell. Men vi visste at det ville bli vanskelig.
Bra lenge
Vi så ganske tidlig at vi manglet det lille siste som gjorde oss uovervinnelig mot Kolstad. Men vi hang godt sammen, var disiplinerte og pliktoppfyllende. Og holdt stand.
Vi holdt til og med på å ta ledelsen. Men Erland Slåen traff stanga og ikke det åpne målet, og i stedet ble det 1-0 til Frøya. Uten at vi mistet motet av den grunn. Og humøret steg sjølsagt da en Frøya-spiller taklet i ren Emanuel Eboue-stil – hodeløst og meningsløst – mot en Hallvard Ligård på vei både ut av feltet og over dødlinja.
Men straffe ble det, og Kenneth Brendryen rettet opp sin egen miss fra 11-meteren med å score på returen keeperen ga da han reddet straffen. Dermed hadde vi doblet Frøyas antall baklengsmål på hjemmebane i år, og det ga både sjøltillit og tru på at alt kunne gå etter planen.
Spesielt fordi vi med litt tur og en del dyktighet holdt 1-1 til pause.
Revansj
Dermed ble pausepraten av det optimistiske slaget. Uten grunn skulle det vise seg. Vi holdt resultatet i sju minutter og fasongen i et kvarter. Da var stillinga 3-1, det vanskelige nesten umulig og den siste halvtimen er vi ikke stolt av noen av oss.
Ikke at vi var så skrekkelig dårlig, men vi ble utspilt, slitne og gjorde dumme feil vi ble straffet nådeløst for. Det var ikke så ille som i den første hjemmekampen mot Stjørdals/Blink.
Men det var ikke bra nok.
Og hvis jeg har tolket spiller-signalene rett gjennom treningene denne uka, så er også spillerne veldig klare på akkurat det.
De har et klart ønske om å slå solid tilbake mot Strindheim 2 på Steimoegga søndag kl. 15.00.
Bak resultatene
Resultater og tabeller juger ikke. Vi er nest sist, og har fått et tøft møte med nye 3. divisjon. Direkte overraskende er det ikke. Vi har et ungt lag. Få har vært på dette nivået før, og det tar litt tid å lære seg hva dette handler om.
Det viktige er å lære før det er for sent. Og aller viktigst er det å lære såpass at vi unngår skreller som 3-9, 1-4, 1-6 og resultater som kan få både oss sjøl og de som heier på oss til å miste motet og heller finne på andre ting enn å komme på Steimoegga og heie videre på neste hjemmekamp.
Vi erkjenner glatt at vi ved et par anledninger i år har skuffet vårt eget publikum. Tapte hjemmekamper mot Rosenborg 3 og KIL/Hemne var ingen god reklame for laget og spillerne slik vi ønsker å framstå.
Til gjengjeld har vi vært med på en folkefest mot Rosenborg i cupen, sjøl om resultatet der heller ikke sender oss i glass og ramme.
Så er det slik at min jobb også handler litt om å se det hele gjennom trenerbrillene med i overkant skjeløyde øyne. Og da er konklusjonen at jeg absolutt vil anbefale alle om å komme igjen. Fordi vi trenger maksimal støtte – og fordi jeg tror det kan bli noen veldig artige stunder på Steimoegga resten av sesongen.
I våre beste øyeblikk er vi et habilt og godt 3. divisjonslag. I våre dårligste stunder er vi det ikke. Derfor jobber vi hver dag på trening nå med å være dårlig så sjelden som mulig, og samtidig sørge for at vi blir litt mindre dårlig hver gang vi er dårlig.
Hektiske uker
Om vi får det til gjenstår å se. Men optimismen rår. Vi har fire kamper igjen før sommerferien. Tre av dem er på hjemmebane. Den første allerede søndag mot Strindheim 2. Så er det NTNUI i Trondheim onsdag 22. juni, før Vuku (2. juli) og Namsos (9. juli) kommer til Steimoegga.
Så får vi se om vi har læringskurve bratt nok til å få det vi ønsker ut av de kampene. Vi tror og håper det.
Og det blir mye lettere med tribuner fulle av ivrige supportere som heier oss fram. Det inspirerer og motiverer. Så møt opp – underholdning og moro blir det garantert!
FAKTA:
3. div. avd. 10:
Frøya – Alvdal 6-1 (1-1)
Frøya Idrettspark, kunstgress
Dommer: Harald Inge Johnsen, Leinstrand
Kort: Ingen til noen av lagene
Tilskuere: Kanskje 100 da kampen startet. Deriblant Rosenborgs spillere og trenerstab. De gikk i pausen (Heldigvis for oss)
Mål for Alvdal: Kenneth Brendryen – som scoret på retur på sin egen straffe. Keeper reddet første forsøk
Alvdals lag (4-3-3):
Marius Rosmæl – Vegard S. Thoresen, Pål Eggset, Kristian Dalen (Roar Hoelset), Lars Petter Streitlien (Henrik Thoresen) – Tor Christen Bjørn, Vegard Vingelsgård, Ola Sandeggen – Kenneth Brendryen, Erland Slåen, Hallvard Ligård (Jardar Kokvoll)