FANTASTISK LANDSKAP: Turkamerat Pål Nilsgård fra Rena på tur i det fantastiske landskapet i Georgia. Foto: Audun Lutnæs
«Selv om det føles som tiden innimellom står stille i Svaneti, flyr to måneder plutselig bekymringsløst av sted. Høyfjell, pudder, påskestemning, råe naturopplevelser og flotte mennesker suser plutselig forbi.»
Her er Audun Lutnæs sin avslutningsrapport fra alvdølen sitt to måneder lange opphold i Svaneti-regionen i Georgia:
«Oslo tok meg i mot med en grå og klam omfavnelse da jeg landet på Gardermoen. Skiturer ble byttet ut med kontor, rush, tidspunkt som måtte holdes, og vakuumpakka mat. Det første møtet med hverdagen kom på flyplassen i Istanbul. Folk stresset forbi for å finne avganger, rekke tax-free, sjekke facebook på ipaden, eller bare generelt for å stresse. Kontrasten var komplett fra oppholdet i Svaneti hvor tid i beste fall var veiledende, internett var et nødvendig onde, og den eneste køa du så var kyrne som skulle inn igjen i fjøset.
To måneder fløy av gårde. Første periode var preget av det samme mildværet som slo inn over resten av Europa i starten av januar. Likevel hadde vi to eventyrlige uker i Ushguli, Europas høyeste permanente bosetting. Snøfallet som kom i løpet av vår første dag i Svaneti holdt seg godt i høyden, og høyfjellspudderet ble pumpet i ensom majestet. Språkbarrierer ble løst med vennskapelige volleyballkamper, og dagene bare fløt forbi. Etter en brå retur og et lite pulkeventyr, kom vi tilbake til lavlandet akkurat i det snøen begynte å lave ned. I løpet av en uke dumpet det en meter med snø, og selv om sikten var så som så var det bunnløse forhold i skogen.
Dårlig sikt ble byttet ut med to uker med helt klar himmel og påsketemperaturer. Snøforholdene stabiliserte seg og høyfjellet sto for tur. Kart ble studert, telt ble pakket og vi var klare for ekspedisjon. Selv voksne menn måtte nesten ta til tårene av glede når vi kom opp på toppene, og fikk se den massive utsikten som ventet på oss.
En av dagene gikk vi rett under Ushba-massivet, et fjell som vi beundret med religiøs andakt og et lite snev av kneskjelv. Etter tre timer var vi halvveis mot vårt mål som lå øst for massivet, og vi sto og skuet opp på de umiskjennelige to tårnene på Ushba. Toppen virket så nærme at vi følte vi bare kunne strekke oss ut og berøre den. En liten realitetssjekk fikk vi dog når vi kikket på GPSen. I følge den var vi halvveis til toppen, fra havnivå. Vi fortsatte opp, litt mindre kjepphøye, men stumme av beundring for pionerene som besteg fjellet første gang i 1888 med hamptau og lærstøvler med spiker, Selv om vi ikke nådde Ushbas høyde på 4737 meter, kunne vi nyte den samme utsikten som de tidligere britiske kltatrepionerer. Deres belønning var å nå toppen, vår belønning var nedturen.
Selv om Sochi bare er et par byråkratiske steinkast fra Svaneti, så føltes likevel avstanden svært stor. Under åpningsseremonien benket vi oss foran tv’en med et ukrainsk par. Det megalomanske showet føltes veldig fjernt fra realiteten i resten av Kaukasus. Stemningen var heller ikke på topp i Georgia når utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia var dekket av ”tåke” på det georgiske kartet under seremonien. Et lite politisk stikk i sida til Georgia førte til at de nesten trakk seg fra OL, men troppen på seks utøvere fullførte lekene i god olympisk ånd. OL-stemninga ble satt med en nervepirrende radiosending under Bjørndalens gull. Jubelen runget også utover fjellene når jeg mottok nyhetene om bragden til Kasai, der jeg lå godt gjemt nedi soveposen i teltet.
Vintereventyret måtte en gang ta slutt, og rik på gode erfaringer og flotte opplevelser er nedtellingen begynt til neste sesong. Ventetiden blir likevel ikke så lang når en sommertur står på trappene for å legge til rette for fotturer og sykkelturer til neste sommer. I mellomtiden ligger eventyrlandet der og venter.»
Her er noen bildeglimt fra Eventyrlandet, slik Audun Lutnæs har fanget dem gjennom kameralinsa i Svaneti. Fjellet som stikker seg frem med de to tårnene er Ushba: