Jeg har lenge gått og tenkt på hva jeg skulle skrive. Det startet allerede i romjula, med lange turer i frosthvitt landskap, alene i mørket. Hvilke ord skal man trøste med, til en familie som har opplevd sitt livs største sjokk, og sitter igjen med en hel del spørsmål og ingen svar?
Hva skal man si til en skoleklasse, en vennegjeng som plutselig mangler én? Hva skal man si til en bygd, som innimellom julepynta hus, adventsstaker, peisbål og lubne nisser, får nyheten om at en av deres unge, lovende ikke er mer? Hva gjør man, hva sier man, når man sjøl er en av dem som har stirra ned i avgrunnen og lett etter lyspunkter, til det til slutt blir for vanskelig å kunne sette ord på som gir mening for noen andre?
Som lokalavis, tett og nær på alt som skjer, er også dette en del av det vi må håndtere. Det har vært timesvis med vurderinger – skal, skal ikke? Det er ikke bare gladsaker og medvind, solbris eller stjerneklare netter, seiere på fotballbanen, bedrifter med millionomsetning og glade skolebarn. Det er også store tragedier, som i ulik grad preger hverdagen vi driver avis for, 365 dager i året. Det er mørke, sorg, våkenetter og endeløse, tomme hull i tilværelsen for noen.
Vi i Alvdal MIV valgte å ikke dekke begravelsen etter Andreas Tveråen. Dette gjorde vi av respekt for de pårørende, av respekt for vennene og omgangskrets, og ikke minst av respekt for Andreas selv. Vi kunne skrevet om alle de vakre ordene som ble sagt, om hvordan man minnes etter et alt for kort liv. Vi kunne beskrevet tårene, smilene, latteren, minnene, og gitt dem evig liv i en avisspalte.
Dette valgte vi å ikke beskrive. I går var den tyngste dagen, for mange i Alvdal, og først og fremst for familien og de nærmeste. Da er det ikke vår dag å bruke til å kaste ut ord som skal prøve å forstå, prøve å forklare, prøve å trøste.
Det vi har valgt å dekke i sakens anledning, har vært rene opplysninger om hvor man kan komme sammen, møtes, dele og sørge. Det er viktig for oss å belyse at det finnes hjelp og andre måter, og likevel skal vi ha rom for dem som synes det blir for tøft å velge livet.
Det er en vanskelig avveining å ta, så vanskelig at det har en egen paragraf i pressens egen Vær varsom-plakat. I all hovedsak skal selvmord ikke omtales. Når det gjelder en liten bygd, med tette bånd, hvor alle kjenner alle, er det likevel naturlig. Samtidig er det viktig å ikke gå for tett på det.
Til syvende og sist dreier det seg om å belyse mulighetene for hjelp, framfor å glamorisere et liv som ble for kort, på eget initiativ. Vi skal ikke formørke ytterligere veien for dem som synes det blir for mørkt, og heller ikke gi forhåpninger om falske lys.
Som lokalavis er det umåtelig vanskelig å skulle si litt, men ikke for mye, si noe men ikke alt, samtidig som man skal ivareta respekten for de etterlatte, for den avdøde og for alle andre rundt. Vi har forståelse for at det er en tøff tid, den tøffeste, for en hel del av våre sambygdinger.
Det finnes ikke noen ord som kan trøste nok uansett, og det viktigste vi som lokalavis kan gjøre, er å være med på å forebygge, for å fortelle om veiene som finnes ut, og å ikke skjule at noen velger å gå ut av livet.
Vi skal være der, alltid, enten det er gladsaker eller tragiske nyheter, for stort og for smått. Av og til er vi kanskje best til stede ved å la det være rom for stillhet og ettertanke, og gode minner.
Trenger du noen å snakke med? Ta kontakt med Mental Helses hjelpetelefon på 116 123 (gratis og døgnåpen).