annonse
Diverse



- Alvdal er ei møkkabygd, brøle tenåringen og hiv seg på første toget sørover etter siste eksamensdagen i hembygda. - Æi kjæm aaaaldri tebake, roper ungdommen ut til det tårevåte opphavet i det NSB-døran sklir att og dama i sprakende høytalere minne om at toget i spor 1 kjæm fra Røros og har tenkt seg til Hamar. I første omgang.

En del år og drøssevis av kaffelattekopper senere er flyttelasset på vei nordover att. Kanskje høygravid og sprekkestolt med både en nyervervet bachelorgrad, knotedialekt og utenlandsopphold viser den unge, verdensvante alvdølen fram både jutulhogg og aukruststatue til svigermor og studievenner fra London, Blindern eller hvorfor ikke Volda.

Tenåra er glømt og den unge alvdølen husker bare frisk fjelluft og rømmevafler.

Så står ho der plutselig på Steia. En smekkfull parkeringsplass huser personbiler og traktorer. Det er hjemmevant, koselig og eksotisk.

Men plutselig står det hele fram i ett helt nytt lys. I det den unge alvdølen geleider gjestene rundt i sentrum blir det plutselig klart at alvdøler ikke helse på fremmendfolk. Det hadde den unge alvdølen rent glømt. Eller kanskje aldri lagt merke til før.

Og på butikken lukter det fjøs.

Det lukter fordundremeg fjøs! I matbutikken! Det også hadde den unge alvdølen rent glømt. Eller kanskje aldri lagt merke til før.

Mellom reoler med middag og pålegg og frukt og fersk gjærbakst lukter det fjøs. En eller annen bonde hadde det for travelt mellom harving og mjølking og gjerding og lamming eller hva som helst til å skifte før han måtte en tur og handle kaffefløte eller oppvaskmiddel eller hva vet vel den unge tilbakeflyttede alvdølen om hva bonden plutselig måtte handle. Men det den måpende, unge, tilbakeflyttede alvdølen merker er at det går ei løype med fersk fjøslukt gjennom hele butikken. Fra inngangsdør til kasse. Og ut att.

Og ett er klinkende klart for den tilbakeflyttede alvdølen:

Fjøslukt er ikke fjøslukt. Fjøslukt er møkkalukt. Og møkkalukt hører hjemme - i fjøs. 

annonse