annonse
Politikk

Ivar Thoresen
Redaktør/Journalist

 MÅ BESTÅ: Tynset sjukehus må bestå som et lokalsjukehus med akuttfunksjoner.

KommentarIvarValgkampen er i full gang. Politikerne snakker seg varme om det meste, men for oss i denne regionen er det en ting som gjelder mer enn noe annet: Sjukehuset på Tynset må bestå som i dag, med akuttfunksjon.

Det er mer regelen enn unntaket at framtida til Tynset sjukehus med ujevne mellomrom kommer i spill.
  Det oppsiktsvekkende denne gangen er at det er fylkesmann Sylvia Brustad og fylkeslege Trond Lutnæs som har sådd tvil om behovet for en akuttfunksjon ved sjukehuset på Tynset. To toppbyråkrater har servert politisk sprengstoff om redusert sjukehustilbud både på Tynset og i Kongsvinger. Den ene av dem har attpåtil en fortid som helseminister, og i den rollen var Brustad en varm forkjemper for å beholde akuttfunksjonen ved Tynset sjukehus.

Heldigvis kom utspillene rett inn i valgkampen, så det har ikke vært vanskelig å finne politisk støtte for å bevare sjukehustilbudet som det er i dag. Den ene etter den andre av HedmarksValg2013 toppkandidater foran stortingsvalget har lovet å kjempe med i nord-østerdølenes kamp for å beholde det helsetilbudet vi fortjener.
  Spørsmålet blir som alltid om lovnadene holder når hverdagen kommer etter valget.

De rødgrønne regjeringskameratene har fått ros fra mange hold for sin vilje til samferdselssatsing de siste åra, sjøl om både Frp og andre mener rosen bør deles på flere og at det dessuten bør satses enda mer i den retningen.
  Uansett: Bredere og bedre Riksveg 3 og tydelige ønsker om elektrifisering av Rørosbanen er avgjørende grep for framtida nord i Østerdalen. Bedre kommunikasjon og kortere reisetid til de mer sentrale områdene av Østlandet og Trøndelag er faktorer som gjør regionen til et mer interessant bo- og arbeidssted.
   Men uten et lokalsjukehus med alle akuttfunksjoner og en god primærhelsetjeneste hjelper det lite med brede veier og raske tog. De færreste ønsker å sette bo et sted hvor de ikke kan føle den fundamentale tryggheten som ligger i å ha et godt og solid helsetilbud i nærheten.
  Allerede foran forrige stortingsvalg for fire år siden sa stortingsrepresentant Gunnar A. Gundersen at den eneste fordelen med satsingen på Riksveg 3 gjennom Østerdalen ville være å sikre bedre vei for flyttelassene som kom til å gå fra dalen til det sentrale Østlandet.
  Særlig godt agn i Høyres stemmefiske i regionen var det definitivt ikke.
  Men det kan være verdt å tenke over at Gundersen fort kan bli sannspådd om ikke fokuset nok en gang dreies og beredskapen styrkes i forhold til en klar og tydelig strategi for å bevare lokalsjukehuset.

Helseenhetene er kolosser der dynamikken er stor, effektiviseringskravene mange og det som var sant i går ikke nødvendigvis er fasiten i morgen.
  I det bildet er det sjelden en fordel å være liten i en utkant. Det er lett å bli slukt til dessert uten tanke på at et liv er et liv - og har samme verdi enten det bor lengst nord i dalen eller ved Mjøsas strandlinje.

Det vil være naivt å tro at ikke framtida til sjukehuset på Tynset fortsatt vil bli diskutert. Når nye budsjetter skal snekres og enda flere innsparinger skal gjøres, blir spørsmålet uunngåelig.
  Da hjelper det dessverre antakelig ikke om lokalsjukehuset i Nord-Østerdal er blant de flinkeste i klassen på økonomi. De som bestemmer ser et enda større bilde og teller fort opp gode gevinster ved å sentralisere deler av helsetjenestene til de største enhetene.
  Det krever det beste av hele regionen om kampen for å sikre et lokalsjukehus med akuttfunksjoner skal vinnes.

Et nærliggende grep i så måte er å samle kommunenes primærhelsetjeneste rundt lokalsjukehuset på Tynset. Gevinsten er åpenbar: Et sterkere fagmiljø øker mulighetene for varig og god rekruttering av dyktige helsearbeidere. Og et sjukehus som er limet i hele regionens helsetilbud, vil være vanskeligere å angripe med tanke på reduksjoner i både form og innhold.
  Det kan være lurt å tenke tankene rundt dette, fordi kravene til endring og omstilling stadig vil komme i et helsevesen med en struktur som bærer preg av at den ble lagt for en annen tid. Infrastruktur og teknologi er to av områdene som åpner for nye måter å tenke organisering på. Ikke nødvendigvis til det beste for de små distriktssjukehusene, men med en positiv tilnærming og mulighetsorientert fokus er det mulig å få mye godt ut av situasjonen.
  Argumentene for betydningen av å beholde en god primærhelsetjeneste i hver bygd er til å forstå. Men det gjelder å se litt lenger enn det - og for oss som har et legekontor som fastlege, der navnet på døra skiftes for hvert besøk, er det ikke så vanskelig å heie på et solid og sterkt fagmiljø som sikrer god og stabil kompetanse på det viktigste vi har - helsa.
  Så er det kanskje heller ikke slik at det ene utelukker det andre. Det finnes modeller å diskutere som henter det beste ut av begge deler. Det viktigste er at vi ikke blir sveiseblinde i egen sjølgodhet, og tror at alt vil forbli som det har vært.
For det blir det ikke.

I tillegg er sjukehuset mye mer enn bare helse. Det er en stor arbeidsplass, en kompetansearbeidsplass og ikke minst en kvinnearbeidsplass. Overlege i ortopedi ved sykehuset i Elverum, Ove Talsnes, sa det treffende da jeg intervjuet ham i en annen sammenheng tidligere i år:
  – Vi trenger alt sjukehusene leverer, inkludert gode helsetjenester.  Sjukehusene er en grunnleggende faktor for livskvalitet for alle i Innlandet og forvalter dermed et stort ansvar. Sånn sett blir de strategiske avgjørelsene større enn sjukehusene sjøl.

Det er bare å brette opp ermene og ta kampen: Viktigst av alt er sjukehuset!

Ivar Thoresen
Ivar Thoresen
Redaktør/Journalist
  • Ingen kommentarer funnet
annonse