annonse
Politikk

Ivar Thoresen
Redaktør/Journalist

Valg2015LogoFlere småkommuner viser positive tegn, til tross for sentraliseringskreftene, skriver Per Gunnar Stensvaag i denne kronikken. Onsdag snakker han om kommunereformen på folkemøte i Nordihaugan.

«Tross sentraliseringskreftene i samfunnet viser fleire småkommuner positive tegn. Folk der er mest fornøyd med tjenestene, kulturlivet blomstrer, mange administrasjonssentra har utviklet seg til fine, små landsbyer og til og med folketallsutviklingen har bedret seg. Fra forskerhold kommer meldinger om at nedgangen i grisgrendte strøk allerede for 7-8 år sidan begynte å stoppe opp og mange steder har snudd. Ordførerne har viktige roller som ambassadører for bygdene de står på og brenner for. Selv om primærønsket er at hjemkommunen skal bestå som selvstendig enhet, vakler dessverre likevel noen av dem i troen på at det er mulig når ellers oppløftende trender trues av regjeringas store prestisjeprosjekt, kommunereformen.

Lokalpolitikere må selvsagt ta inn over seg premissene sentralmakta legger for kommunene, men mange drar nok konsekvensene alt for langt når de går fem på strategien til Jan Tore Sanner. Han kommer ikke langt med reformen sin om grasrota ute i truede distrikter våkner og kjemper for den lokale sjølråderetten framfor å gjøre seg til servile støttespillere for statsråden.

Når ellers oppegående mennesker har latt seg forlede inn i en skjebnetro om kommunenes
framtid, er det fordi Sanner og hans våpendragere totalt har sviktet i sin opplysningsplikt.
Statsrådens misbruk av ordet "robust", som om det skulle være synonymt med "stor", og stadige gjentagelse av at "Denne gang går det ikke over" har dessverre hatt sin effekt. Frivillighetsvedtaket fra 1995 står imidlertid fortsatt samtidig som dagens Stortingsflertall har uttalt at det skal være reell frivillighet for kommunene som er med i prosessen. "Reell" må jo bety at hverken økonomiske eller andre straffetiltak skal kunne ramme de gjenstridige.

Mange uttrykker uro for både eksisterende og eventuelt forverrede rammebetingelser. Det er i aller høyeste grad forståelig, men er det noen som tror at mer midler vil havne i Os, Tolga, Folldal eller Alvdal dersom hele potten først skal til Tynset før viderefordeling? Den felles pengesekken er jo faktisk også mindre etter at erkjente omstillingsmidler er trukket fra.

Frykt for framtidig mangel på fagfolk er like relevant, men generelt sett er det ikke verre å få slikt personell til små kommuner. Man kan saktens også lure på om det blir tettere mellom fagfolka i utkantstrøk om arbeidsgiveren, pådriveren for å få dem dit, flyttes lenger bort? Om alle administrative funksjoner tar samme vei, sparer heller ikke det storsamfunnet for penger. Erfaring viser at sentralisering av byråkrati også får det til å øke. Selv Jan Tore Sanner har gitt opp økonomi som argument for reformen sin, og siste DIFI-rapport er enda en bekreftelse på at kvaliteten på tjenestene er omvendt proposjonal med kommunestørrelsen. Interkommunalt samarbeid kan dessuten sikre tjenestenivå og fagmiljø der det er vanskeleg for den enkelt alene, samt ønskede stordriftsfordeler.
Ingen bør derfor forledes til å kaste inn håndkleet. Om småsamfunnene er hardt presset, vil de likevel ligge langt bedre an som selvstendige enheter enn som stemoderlig behandlede utkanter i en storkommune.

I sin sentraliseringsiver har regjeringa allerede delt ut over 100 millioner til utredninger. Stilt overfor kritikk om uansvarlig bruk av offentlige midler avviser departementet press derfra. Om kommuner utreder bare for å utrede, må det stå for deres regning, hevder de, men hvor mange har vel ikke opplevd Sanner og hans folk som omreisende svovelpredikanter for å få fart på prosessen? Når disse nå må innrømme manglende hjemmel for å pålegge utredning, bør de tas på ordet. Kommunene som allerede har stoppet arbeidet, er eksempler til etterfølgelse når de kvitter seg med en alvorlig tidstyv og sparer samfunnet for betydelige midler ikke bare til omstilling, men også til utredningsvanviddet.

Etter fjorårets feiring av den nasjonale sjølråderetten er det på tide å slå et slag for den lokale varianten og således ta tak fra riktig ende i bestrebelsene for et bedre kommune-Norge. Samtidig må det gis rammebetingelsene som gjør det mulig å yte de tjenestene folk har krav på, og det er erfaringsmessig altså hverken dyrere eller vanskeligere med små enheter. For dem som faller for regjeringas retorikk og lar seg friste av reformstøtte, kan bakrusen fort komme når midlene er oppbrukt, lokaliseringsstrid raser og nyslåtte utkanter blir salderingsposter. Noen og enhver bør derfor vokte seg vel fra å bli en del av Sanners servile saueflokk.»

Av Per Gunnar Stensvaag

Ivar Thoresen
Per Gunnar Stensvaag
Redaktør/Journalist
  • Ingen kommentarer funnet
annonse

Cron Job Starts