annonse
Alvdøl



NYE ALVDØLER: Nesten hele familien samlet utenfor dere nye hjem ved Grimshaugen. Far og to av barna var ikke hjemme da Alvdal midt i væla kom på besøk. Alle foto: Randi Nørstebø.

Den vinteren flyet med Sharifa og de ni barna hennes landa på norsk jord var en av de kaldeste i manns minne. Den somaliske familien kom rett fra flyktningeleiren i Eritrea til deres nye hjem ved Grimshaugen. Mer sommerfugl i vinterland kan man neppe bli.

– Vi har det veldig fint, sier Halima, eldstedattera i huset. – Det er klart jeg savner Eritrea, men vi har det veldig fint her, gjentar hun. Jeg ser for meg at jeg skal bo her i Norge hele livet og at jeg kan studere til å bli lege, forteller 17 åringen.

Mat til alle

Det er liv i alle kroker av stua på Grimshaugen. Ti barn spiser middag, mens mor ordner på kjøkkenet. I den ene enden av stua får en annen familie på besøk også servering.

– Er du sulten, spør mor Sharifa (41), som pendler mellom bordene og kjøkkenet.

Jeg rister på hodet, svarer nei takk to ganger, og forsikrer at jeg akkurat har spist og er stapp mett.

To minutter senere plasseres en stor porsjon kylling med ris og banan på bordet foran meg.

– Hva vil du ha å drikke til?

– Trodde vi skulle til Oslo

Sharifa som nå er mor til ti, er ikke så stødig i norsk, så Halima fungerer som tolk, så lenge det ikke dreier seg om helt enkle setninger. – Vi ble glade når to menn kom til flyktningeleiren og fortalte oss at Norge ville ta i mot oss, forteller Halima.

– Hadde dere hørt om Norge?

– Nei, og i alle fall ikke om Alvdal. Vi trodde egentlig vi skulle til Oslo, men minibussen kjørte rett fra Gardermoen til Alvdal, forteller Halima om marsdagen i 2010 da de kom til sitt nye hjemland. – Mennene i flyktningeleiren sa at Norge var så annerledes at vi fikk vente og se hvordan systemet var til vi kom hit, forteller Halima. Og hun mener mennene hadde helt rett: – Det er veldig stor forskjell mellom Norge og Eritrea.

Forskjellene

– Er dere veldig forskjellige fra andre Alvdøler?

– Å ja! Halima himler med øynene.

– En ting er religionen, ramser hun opp. – Vi er jo muslimer, spiser ikke svinekjøtt og går i hijab.

– Får du reaksjoner på hijaben din?

– Noen lurer på om det er veldig upraktisk. Men jeg sparker fotball i hijab, jeg, forteller Halima. – Jeg bruker bare litt kortere skjørt til. – Jeg er glad i hijaben, og synes den er fin, sier Halima, som har brukt hodeplagget siden hun var seks år.

– Når skal småsøstrene dine begynne med hijab, da? – Det bestemmer de selv, forteller Halima.

Godt kjent med storfamilien

10-klassingen mener også de har mer tilhørighet til storfamilien enn det hun har inntrykk av at nordmenn har: – Vi vet veldig godt hvem som er i familien vår, ikke bare den nærmeste. Og  har vi mulighet så besøker vi hverandre ofte, forteller Halima.

Krevende start

Den første tida i vinterlandet var krevende for familien:

– I starten følte vi oss veldig alene. Men etterhvert ble vi kjent med noen norske damer som hjalp oss, og barna fikk seg lekekamerater, forteller Halima. Etter to måneder startet barna på skole og de minste barna i barnehage.

Stille om flukten

Halima husker knapt noe fra Somalia. Familien flyktet fra Somalia da ho var lita, og bodde i flyktningeleiren i Eritrea siden. Hele familien snakker varmt om Eritrea. – Det var fritt der, mens det var krig i Somalia. Vi ser ikke for oss at vi kan komme tilbake til Somalia.

– Livet før og nå er veldig forskjellig, forteller mor Sharifa (41).

– Hvordan var det å måtte reise fra Somalia, spør jeg Sharifa. Datteren tolker, moren rister på hodet, sier et par setninger til datteren og ser vekk.

– Det vil hun ikke snakke om, gjengir Halima. Det er vanskelig for henne. Noen i familien er drept, noen lever, men vi har ikke kontakt med noen i Somalia. Kanskje vi kan dra tilbake en gang dersom det blir et godt land å leve i, men jeg tror det ikke, sier Halima.

Godt mottatt

– Kan du spørre moren din om hvordan det var å komme til Alvdal da?

– Vi ble godt tatt i mot, svarer moren. Veldig godt tatt i mot. Og Sharifa kan ikke få rost lærere og barnehagepersonell nok. – De er veldig hyggelige og veldig flinke, gjentar hun.

Men savner etter naboer er stort, og det å kunne snakke med folk:

– I Eritrea ble du alltid ropt inn til noen når du var ute og gikk. Slik er det ikke her. Men sånn var det jo ikke i Somalia heller. Jeg kan ikke snakke så mye, men jeg prøver å si hei og god dag til de jeg møter, forteller tibarnsmoren.

Barnerik

– Er det mye jobb med ti barn? Blir du sliten?

– Sliten? Av barna?

– Ja, du har jo så mange barn. Jeg tror ganske mange norske mødre er slitne selv om de bare har et par-tre barn, prøver jeg.

Nei, det kan ikke Sharifa skjønne. Hun ber om å få gjentatt spørsmålet for å være sikker på at hun har forstått rett.

Hun har ikke så mange barn, mener hun. Bare ti.

– Ok, men når alle er ute av huset, de minste er i barnehagen eller sover og de eldste på skolen og du endelig har litt tid alene. Hva liker du å holde på med da?

Sharifa smiler: – Jo da liker jeg å lage i stand mat til alle sammen til de kommer hjem igjen!

Somalia2TAKKNEMLIGE: Vi har det godt, mener Halima (17), Haroon (6), Sharifa (41) og Samira (9).

Somalia6SAMMEN: Søstre og venninner Obatt (14) og Halima (17).

somaliaskoleLEKSEHJELP: – Vi liker å hjelpe hverandre, forteller Halima.

SomaliamatMIDDAG: Mange munner å mette for mor Sharifa.

somalia3FOTBALLBROR: Storebror spiller gjerne fotball.


Randi Nørstebø
    • Ingen kommentarer funnet
    annonse