annonse
Kultur

Ivar Thoresen
Redaktør/Journalist

 BOKGLEDE: Det var en stolt trio som lanserte boka «Frikar på heimveg» med dikt av Kjell Walraamoen på Huldra torsdag. Ola Jonsmoen, Kjells datter Borghild Avestruz og Per Roar Øian har sammen lagt ned en formidabel innsats for å realisere bokdrømmen. Foto: Ivar Thoresen

Takket være Borghild Avestruz – som har samlet diktene, Ola Jonsmoen – som har gjort utvalget av dikt og Per Roar Øian – som har satt det hele sammen til ei bok, er nå dikt av Kjell Walraamoen gitt ut mellom to permer.

– Dette er ei bok alvdølene vil bli glade i, sier Per Roar Øian om boka «Frikar på heimveg», en samling av rundt 70 dikt som Kjell Walraamoen skrev og publiserte i ulike aviser fra midt på 1960-tallet fram til slutten av 1990-tallet..

Bohem og vagabond

– I flere tiår kunne vi lese Kjell Walraamoens dikt i avisene i distriktet, de fleste i Fjell-Ljom. Det var ofte fine og interessante dikt. De skilte seg ut, sa Ola Jonsmoen da den nye boka ble lansert på Huldra torsdag.
  Jonsmoen tenkte at dette burde vært samlet og publisert og tok i vår tok kontakt med Walraamoens datter Borghild Avestruz for å høre om diktene fantes tilgjengelig. Deretter ble Per Roar Øian i Smith Grafisk kontaktet – og resultatet foreligger nå i bokform med potensial til å bli en av årets julegave-slagere i Alvdal, ifølge initiativtakerne til boka.
  – Det er veldig artig at vi har klart å få til denne samlinga. Her er det noen virkelig fine Alvdalsdikt. Kjell Walraamoen var både sint og snill i sin diktning og har skrevet noen utrolig fine og vare dikt, sier Per Roar Øian og karakteriserer forfatteren som en vagabond, en som ville være en frikar. En bohem i sin tid.
  – Han serverer noen  til dels ramsalte bilder fra bygdelivet, sier Ola Jonsmoen om alvdølen og dikteren Kjell Walraamoen, som ble født i 1931 og døde i 2005.

Esperanto og Frelsesarmeen

Bildet bekreftes av Kjells datter, Borghild Avestruz, som husker godt at faren satt sent og tidlig ved skrivemaskina og diktet da hun og søsknene var små.
  – Han var sjøllært når det gjaldt å skrive. Ville gjerne være journalist og var også ute og prøvde seg i yrket, men måtte tilbake for å ta seg av garden, husker Borghild, og legger til at faren fant stor glede i naturen og fjellet og nok fant mye inspirasjon til det han skrev på sine mange turer ute.
  – Han var også opptatt av det arbeidet Frelsesarmeen gjorde og støttet dem i alle år, uansett om han hadde lite eller mye sjøl, sier Borghild videre.
  Derfor skal et eventuelt overskudd fra salget av de 500 bøkene som er trykket gå til Frelsesarmeen.
  Og det er mer med Kjell Walraamoen: Han er den eneste nordmann som har gitt ut en bok på esperanto.
  I 1975 kom diktsamlingen Ni devas vivi (Vi må leve) på forlaget Stafeto, ei bok Walraamoen ga ut sammen med den italienske forfatteren Lina Gabrielli.
  – Av den enkle grunnen at eg ikkje beherskar esperanto er det ikkje dikt frå Ni devas vivi (Vi må leve) med i dette utvalet, enda det i og for seg er temmeleg oppsiktsvekkande at Kjell Walraamoen er den einaste nordmannen som har fått publisert dikt skrivne på esperanto. Kanskje fortel det at Kjells dikt har ei spennvidde som fyller horisonten, frå det intimt såre og kjenslenakne med utspring under Baugsberget, til skarpe formuleringar om intoleranse og
meiningstvang, fattigdom, ufred og krig, skriver Ola Jonsmoen i forordet om boka «Frikar på heimveg.»

Gode bidrag

Alle som har bidratt til utgivelsen av boka stiller opp gratis, og utgivelsen er i tillegg støttet av Alvdal kommune med en liten sum.
  Det største bidraget kommer likevel fra redaksjonen i det tidligere AlvdalsJul, Kåre Dalen og Kjell Ove Tronsvang. Kjell Walraamoen var i mange år fast bidragsyter til det populære juleheftet, og de vil nå gi noe tilbake ved å yte støtte fra oppsparte midler fra tidligere utgivelser for å bidra til at Walraamoens dikt nå kommer i bokform.
  Og nå er altså boka her – ferdig og klar for salg hos Alvdal Bok- og Papirhandel.

Favorittdikt

Vi ba initiativtakerne og hovedpersonene bak boka, Ola Jonsmoen, Borghild Avestruz og Per Roar Øian om å plukke ut sine favorittdikt fra boka, og tillater oss å gjengi dem her:

• Dattera Borghild Avestruz blir rørt når hun henviser til diktet «Djupeste sorga» som det som betyr mest for henne i boka: 

Djupeste sorga

Djupeste sorga er uten tårer,
uten rop, uten klage
Djupeste sorga er bare en stillhet
steintungt nedsøkkt i kretsløpet

Djupeste sorga,
ei en-manns bør.

• Ola Jonsmoen trekker fram et dikt han mener godt viser spennet i Kjell Walraamoens hverdagsdiktning:

Siste furua

Siste furua jeg hogg
hadde stått i Walraaberget
og slått Æols harpe
i mer enn to hundre år –

Jeg så den igjen
ved kjerraten på Alvdal Skurlag,
men bare øyeblikket senere
lå den flidd
på sagbrukets stellebord –

Kan hende ble plankene gesims
på et rikmannshus
eller lister på kongens dovegg –

tre blir òg nyttet
på marmor og onyx,
til dandering –
til brytning av hard glans.

• Per Roar Øian velger seg diktet «Fars bibel» som sin favoritt:

Fars bibel

Far hadde sin egen bibel.
Han spente Bron
for tømmerskjæker og plogdrag

messesøndag
lot far Bron
kvile på spilltauet.
Kirkeveien var
fem fjerdings mil –

far trakk spiss-sleden fram
fra stall-trevet
hver julekveld
og festet dombjellene
på bogtrea –

far gikk ikke bare
fem generasjoners fotspor
over høstpløya –
han la nye teiger
for såing neste vår –

Far døde ikke.
Han gikk bare ut på
storåkeren
for å spenne
Vårherres Bron
for skjækene –
tjene videre i hans skoger
og i hans hage –


FAKTA
Esperanto
Esperanto er et planspråk som er bygget for å være politisk nøytralt og lettest mulig å lære. Esperanto er det minste av verdensspråkene, sammenlignet med språk som har et stort antall brukere og geografisk utbredelse. Av mange forslag til internasjonale hjelpespråk er esperanto det mest suksessrike.
Språkets navn kommer fra pseudonymet «Doktoro Esperanto» («doktor håpefull»), som opphavsmannen dr. Ludwik Lejzer Zamenhof brukte da han publiserte sitt forslag til internasjonalt hjelpespråk i 1887. Tanken bak var at esperanto skulle fungere som et felles språk, på tvers av språk-, religion- og kulturbarrierene, og dermed også føre til økt kommunikasjon og samarbeid mellom mennesker under krig og konflikt. Ingen land har tatt i bruk esperanto som offisielt språk. Det brukes mest på samlinger mellom mennesker i ulike deler av verden, på reiser, under brevveksling og i ulike kulturelle sammenhenger, som i litteratur, radiosendinger, internett og under enkelte TV-sendinger.
Kilde: Wikipedia

 

Ivar Thoresen
Ivar Thoresen
Redaktør/Journalist
  • Ingen kommentarer funnet
annonse