annonse
Reisetips
ENDELØST: Når man vokser opp og synes Steigjela er lang får du en overraskelse i Midtvesten. Alle foto: Tore Rasmussen Steien
ENDELØST: Når man vokser opp og synes Steigjela er lang får du en overraskelse i Midtvesten. Alle foto: Tore Rasmussen Steien
Tore Rasmussen Steien
Journalist

 

          "I was headed for Nebraska. Now, there’s a
          sentence you don’t want to have to say too often
          if you can possibly help it."
          —Bill Bryson

 

«Høres bra ut. Jeg antar det vil ta oss rundt ti timer å komme oss fra Chicago til Nebraska, så vi ser deg i åttetida lørdag kveld.»

“Flott. Kan du gjenta navnet ditt?” (amerikanere sliter ofte med å få tak på navnet mitt på grunn av o-en)

«Ja, Tore, T.O.R.E.»

«OK, I’ll probably just call you Honey.»

Og slik begynte vår reise inn i det hjertevarme og sjarmerende, men tidvis skremmende, amerikanske hjertelandet.

Spring break nærmet seg, og vi hadde bodd i Chicago et par måneder. Kona mi fikk fri. Jeg var i byen som vedheng og hadde all verdens tid, så vi bestemte oss for å dra på biltur – den edle amerikanske tradisjonen. Under Spring break er målet egentlig å være kontinuerlig full og ikke ha klær på overkroppen, helst i Florida eller Cancun i Mexico. Vi er ikke lenger i starten av 20-åra, og vi kan drikke oss fulle i Florida en annen gang. Dra på ferie fra Norge til Nebraska, midt i det innerste amerikanske hjertelandet, kommer vi derimot aldri til å gjøre. Derfor leide vi bil og satte kursen vestover ut på den amerikanske prærien. I samme retning som oldefaren min dro for 100 år siden, men med et annet mål– ferie. For å ha et mål valgte vi Mount Rushmore i South Dakota.

På veien

Jeg ble anbefalt, tilsynelatende uten god grunn, å leie bil fra flyplassen, og tidlig en lørdag morgen hentet vi en leiebil utenfor O’Hare International Airport og forlot Chicago. Etter to måneder i Chicago hadde vi rukket å bli glad i byen, men vi hadde ingen idé om hvor stor lettelse det ville bli å komme tilbake til «Byen ved sjøen» bare fem dager senere.

Vi fulgte Interstate 88 og 80 gjennom Illinois og Iowa. Chicago er en by med et tettpakket sentrum og 2,7 millioner innbyggere. Vi bodde midt i sentrum hvor lufta blir tung av eksos når det er kuldegrader, og det var befriende å komme ut i åpent landskap. Da vi stoppet kunne jeg kjenne at lufta endret seg og vi trakk inn frisk landluft. Vi spiste en kjedelig, men høyst spiselig lunsj nær Des Moines. Min kone, som må kunne kalles en gourmet, var imponert over kvaliteten med tanke på at vi var på en diner like utenfor ingenmannsland. Det var siste gang på en god stund hun spiste med et smil.

På motorveien gjennom de to første statene gikk timene uten at vi så noe særlig, og det var godt å komme på mindre veier da vi kjørte inn i Nebraska. Veien lå høyere, og vi så prærie og gressdekkede sletter helt inn i horisonten. For en som er vokst opp i en fjellbygd i Norge er de evige viddene i Nebraska overveldende. Opplevelsen ga meg to motstridende følelser: På den ene siden kan tomheten på slettene være ubehagelig og agorafobisk. Du begynner å lure på om det aldri vil endre seg. Og det til tross for at vi beveget oss i i godt og vel 100 kilometer i timen. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det var for nybyggerne som kom innover landet med hest og kjerre. Bakketoppen med en treklynge de så mot horisonten om morgenen må ha sett like langt unna ut da de stoppet om natta. Ikke rart de tilslutt stoppet og tok til takke med å bo i leirehull. På den andre siden er prærien vakker og beroligende. Å kjøre gjennom det grenseløse landskapet, høre på Wall Of Voodoos ørkenhallusinasjon av en sang «Far side of Crazy» og se inn i evigheten er en zen-liknende opplevelse. Du føler hele tiden at nirvana kommer til å ligge rundt neste sving.

Årsaken til denne følelsen er den bemerkelsesverdige mangelen av akkurat svinger. Blunker du mens du kjører i Norge kjører du ut i en kurve og inn i en fjellvegg. På motorveiene i Nebraska, og de fleste andre veier i indre USA, kan du spise mat, ta en god blund og sjekke Facebook mellom hver gang du rører rattet. Skulle du være så uheldig å kjøre av veien vil det ta en halvtime før du faktisk treffer noe.

Mens vi kjørte, snakket vi om Amerika. Målet for kjøreturen var Mount Rushmore, hvor fire presidenter er hogd ut i fjellet, og Devils Tower– en naturlig og finurlig fjellformasjon et par timer lenger vest i Wyoming. Vårt egentlige mål var betydelig mer ambisiøst– oppleve det ekte Amerika - et utsagn jeg fikk velfortjent skjenn for av chicagovenner da jeg fortalte om turen før vi dro. «Hva mener du? Det er ikke noe mer ekte der enn her.» Det er så klart sant. Ingen del av landet er mer ekte enn noen annen del, men nordmenn føler aldri vi har opplevd det ekte Amerika. New York, Chicago og San Francisco føles som Europa, New Orleans føles som Afrika eller Sør-Amerika. Los Angeles er en annen planet. Problemet er at USA er så stort og variert at vi har problemer med å sette det i bås. For å forstå det ekte Amerika må du rett og slett se mye av landet. Du trenger Manhattan, du trenger Los Angeles, du trenger Deadhorse Nebraska, og mange flere steder. Vi ønsket å forstå mer.

For å se så mye som mulig på den korte turen valgte vi en rute som tok oss gjennom Nebraska på vei vestover og Minnesota når vi dro tilbake. På slutten av vår første dag på veien kjørte vi vestover langs grensen mellom Nebraska og Kansas. Jeg hadde en sterk trang til å ta en omvei inn i Kansas og tilbake. Men kona mi er populærkulturelt analfabet, og jeg ville fått null respons da jeg på vei tilbake inn i Nebraska, med barnlig glede, hadde sagt «Dear, I’ve a feeling we’re not in Kansas anymore»– vi fortsatte i rett linje gjennom Nebraska.

Mens vi kjørte gjennom Nebraska sang Willie Nelson «On the Road Again» igjen og igjen (kona mi elsker den sangen). Innimellom slapp Janis gjennom med sin historie om seg og Bobby McGee, Christopher Cross smurte tykt på i «Ride like the Wind» og Marion Ravn sang om sin egen kjøretur. Da vi passerte et godstog på lengde med Glomma og sola gikk ned i horisonten langt foran oss, innså jeg at vi hadde forlatt jobb og hverdag og var på reise gjennom de tusen amerikanske filmene jeg så da jeg vokst opp. Sammen med Peter Fonda og Dennis Hopper red vi fritt på motorsykler gjennom ørkenen. Ved siden av oss steilet John Wayne på hesten, viftet med hatten og ropte «Take them to Missouri!» I det eventyrlige øyeblikket reflekterte jeg ikke over hvordan Easy rider slutter eller at en av de mest kjente filmene fra Nebraska er den relativt sanne og definitivt sørgelige historien om hvordan transseksuell Brandon Teena ble behandlet.

Fattigdom i Trumpland

Mindre og mindre veier tok oss gjennom flere småbyer. Jeg vet det er store økonomiske forskjeller i USA. Men bortsett fra de verste byghettoene og de mest avsidesliggende delene av Appalachian-fjellene hadde jeg ikke ventet å se så dyp fattigdom. Småbyene i Nebraska ga et dystert bilde av Amerika. Stengte butikker. Ødelagt infrastruktur. Bilvrak. Små halvferdige eller halvveis forfalte hus (tydelig for de velstående, de fattige har trailerparkene). Annenhver hage full av søppel. Sykelig utseende mennesker i slitte klær. Det er en fattigdom jeg ikke forventet å se iden vestlige verden. Min kone har jobbet i et av Afrikas mest fattige land, Den sentralafrikanske republikk, og som hun påpekte: situasjonen er verre der, men i det minste ser folk sunne ut.

Sola var nesten helt nede da vi kjørte inn i en liten by med en knapt tresifret befolkning. Sentrum besto av gjenspikrede butikkvinduer. Eneste gjenværende kommersielle virksomheten var en brusmaskin. Vi passerte flere små falleferdige hus. Helt i utkanten av byen, med utsikt mot et endeløst jorde sto et vakkert vedlikeholdt treetasjes hus på en ryddig gårdsplass. Huset var omkranset av en veranda perfekt konstruert for å nyte en øl, skue inn i solnedgangen og drømme om det gode livet på landet. I døra sto den ene eieren av bed and breakfasten, en liten dame tidlig i sekstiårene kledd som Dolly Parton tidlig i tyveårene– den varmeste og koseligste dame jeg noen gang har truffet.

Vi var de eneste gjestene, og hun og mannen tok seg god tid og viste oss rundt i huset. Hvert eneste rom fra kjeller til loft var proppfullt av antikviteter av alle slag. Pensjonatet hadde bare fem rom, men hvert eneste ett luksuriøst stort, malt i dype rødfarger, varme brunfarger og skogsgrønt. Alle rom fulle av gamle møbler i perfekt stand. Store senger med kraftige sengestolper i tre, viktorianskinspirerte dukker, myke lenestoler, gammeldagse leker, solide kommoder og antikke radioer.

I første etasje viste de oss et gangparti i rosa, dekket av speil, malerier av gråtende barn og solnedganger og plastikkblomster, og et spiserom dekket av enda flere plastikkblomster og juletrelys. Alt ville vært fantastisk smakløst hadde det ikke vært for besettelsens singularitet og den tydelige kjærligheten og varmen i hele huset. Jeg har ikke en gang hjerte til å kalle det kitsch. Vi forelsket oss fullstendig– en forelskelse som varte til morgensolen lyste opp i krokene.

nebraska trappTRIVELIG OG SKUMMELT: Varme rom og varme folk, men skumle holdninger.

 Vi kom for sent til middag, og bestyrerinnen sendte oss til nabobyen. Hun anbefalte at vi dro på The American Legion Club. American Legion er en organisasjon for veteraner og militærpersonell, men er gjerne et samlingspunkt folk flest i mange små amerikanske byer. Etter en kort kjøretur kom vi inn i et fullt lokale. Både besøkende og ansatte møtte oss med store smil. Amerikanere har i mye større grad en kultur for å gå ut enn nordmenn, spesielt godt merkes forskjellen på mindre steder. Hele den lille byen så ut til å være enten i restauranten eller på festen som foregikk i salen over. Det var familier som spiste lørdagsmiddag, festende og flørtende ungdommer, fulle single menn i trettiårene, gråhårede damer med godt humør og store fargerike drinker, og en eldre mann som satt alene og spiste en massiv entrecote og småpratet med alle som gikk forbi. En eldre dame fra bak baren viste oss til et bord.

Servitøren vår var en blond kvinne nærmere førti med et stort vennlig smil. Det tok meg en stund, men jeg tror jeg lærte meg å tolke amerikanerne i Midtvesten. De smiler og er hjelpsomme, og jeg tror ærlig talt de mener det, også ærlig. Samtidig det er noe i smilet og vennligheten som er litt skremmende. Det er en aggressiv vennlighet som er overveldende og gir meg en følelse av at de overkompenserer for noe. Enda mer avskrekkende er følelsen av at jeg bare trenger si ett galt ord før smilene forsvinner og stemningen endrer seg. Dette lærte jeg denne første kvelden av vår overstrømmende kelner. Jeg hadde lyst på en øl og spurt hva de hadde å velge i.

«(Stort smil) Hvilken øl vil du ha?», tydelig sikker på at hun kan tilby meg en hvilken som helst øl jeg noen gang kunne finne på å ønske meg.

«Har dere noen typer ale?»

«(Smilet borte, snakker fort og stramt) Neh. Det har vi ikke.»

«Okeeei… Hva har dere?»

«Miller, Miller Lite, Miller High Life, Budweiser, Budweiser Light, Coors, Coors Light, 64 og 55.»

Siden jeg aldri hadde hørt om nummerølene, bestilte jeg litt nervøst en 64. Det store smilet var tilbake, og hun trakk seg tilbake til kjøkkenet mens hun ropte hilsener til nyankomne og slo av en prat ved hvert bord. Flere ganger på turen opplevde jeg det samme. Vi møtte noen, de er varme, interesserte, vennlige og tvers gjennom trivelige. Men si ett feil ord eller én feil setning («Men jeg trodde Obama var kristen»), og alt endrer seg. Folket på prærien er noen av de koseligste jeg har møtt, men det virker som det er en bitterhet som hele tiden ligger og truer i bakgrunnen.

Maten ankom, med et smil. På papiret så maten fristende ut: biff, fisk, salat og et utvalg av grønnsaker. Jeg hadde valgt fritert kylling. Min kone ville ha fisk, men er ikke så begeistret for panert og fritert mat. Servitøren betrygget oss med at fisken bare var lettere panert så hun gikk for fisk. Vi bestilte grønne bønner på deling. På tallerkenen var maten en annen: fisken var like lett panert som et brød. Jeg er sikker på at jeg så noe grønt, men jeg er ikke sikker på at det var grønne bønner inne i de avlange fett- og melklumpene. Det smakte ikke vondt, men det smakte ikke annet enn frityrstekt brød.

Og ølen? Alle vet hva Monty Python sier om vanlig amerikansk øl. «It’s like making love in a canoe – Fucking close to water.” Når det gjelder Miller 64, som viste seg å være øl med mindre kalorier, 64 faktisk, har kanoen store hull og vannet renner inn. Hvorfor tror folk som spiser fettindusert brokkoli og melbolleinntullet kylling at det hjelper på vekta å drikke smakløs lavkaloriøl?

Vi kjørte tilbake og hadde en god natts søvn i verdens mest sjarmerende bed and breakfast.

Trivelig! Forferdelig!

Neste morgen ble vi møtt av eierne, som serverte oss kraftig frokost med klassisk landsens kost – egg, poteter, pølser og tomater – mektig, men deilig. Til dessert fikk vi wienerbrød på størrelse med hodet mitt druknet i melis. Paret var imøtekommende, interesserte og, uten andre gjester og med danske forfedre, ivrig etter å snakke med to nordmenn. Samtalen var godlynt, og vi fortale om Skandinavia og vår oppfatning av Amerika. Slik gikk det helt til vi spurte dem spørsmål om deres liv.

Det spørsmålet satte i gang en lang harang om hvordan den amerikanske landsbygda blir skattet i hjel, om at folk, spesielt i byene, ikke har moral lenger og at alt har blitt så mye verre de syv siste årene med den gale kommunisten i Det hvite hus. På et punkt forklarte de også at antikvitetene som fylte huset ikke kun var dekorative. Det er også en måte å spare penger, siden det ikke går an å stole på banker og dollaren snart vil miste all verdi. Dessuten, naboene, som de gjorte klart at var av en annen genetisk opprinnelse enn dem selv (ikke svarte, bare av en litt annen europeisk avstamning), var egentlig millionærer. De bare gidder ikke stelle huset og rydde i hagen. Vi ble sittende lettere sjokkert å høre på. Ingen blir overrasket over å høre at den politiske diskusjonen er mer polarisert i USA enn i Norge, men det ekstreme hatet og de irrasjonale antakelsene om hvordan verden fungerer overrasket meg. Jeg fikk heller ikke følelsen av at disse to var ekstremister i den politiske utkanten heller. Det virket som dette var den vanlige holdningen i deres miljø. Jeg ønsker å vise dem så mye rettferdighet jeg klarer, og det er vanskelige temaer. Jeg er rimelig sikker på at problemene på den amerikanske landsbygda skyldes mer kompliserte årsaker enn høye skatter, men det kan sikkert diskuteres som en del av forklaringen. At presidenten i USA er en psykisk utilregnelig kommunist er jeg mindre sikker på (Nå skal det sies at i det jeg sitter og oversetter dette til norsk har Donald Trump størst oppslutning før presidentvalget i USA 2016, og den gjengse nordmann levner ikke ham mye tilregnelighet. Han målbærer jo også mange av de samme holdningene som våre verter.)

Vi prøvde å komme oss gjennom samtalen uten å være frekke eller starte en diskusjon. Vi forklarte at siden vi var fra Norge visste vi ikke mye om tilstanden i USA og stilte noen forsiktige spørsmål om hvordan det har blitt slik. Når jeg sier «vi» mener jeg min kone. Hun er flink til å snakke med folk og manøvrerte samtalen strålende mellom kontroversielle tema ved å spørre naive spørsmål og gi diffuse svar. Amerikas problemer kommer angivelig av mangelen på gode kristne, utenom i Midt-Amerikas småbyer. Etter flere usammenhengende samtidsanalyser spurte mannen i huset, som sa han leste mye historie, om norsk historie og hvor nordmenn opprinnelig kom fra. Vi forklarte så godt vi kunne om de gjeldende historiske og arkeologiske teoriene som sier at nordmenn kommer fra samme sted som alle europeere: Vi vandret ut fra Afrika for rundt 100.000 år siden og nådde Europa for mer enn 40.000 år siden. Han synes tidsanslagene våre var litt rare, men det han i hvert fall ikke forsto var opprinnelsesstedet vi oppga.

«Kommer ikke nordmenn fra de tolv stammene i Israel slik vi alle gjør?», sa han og understrekte fort at han snakket om de seks nordlige stammene. Han mente så klart ikke at vi kom fra de tolv sørlige stammene, det er jo jødene. I det øyeblikket innså vi at det var på tide å komme seg ut på veien igjen.

Da vi forlot bed and breakfasten og kjørte videre inn i Amerikas hjerte følte jeg meg som Marlowe i Joseph Conrads Mørkets hjerte. Men den gruen vi fant var ikke i skikkelsen til en ondskapsfull og voldelig Kurtz. Mer som en forvirret og bablende Marlon Brando i Apocalypse Now – en mann som vil gjøre godt, men som har sporet av og fullstendig mistet all kontakt med virkeligheten.

Hva er meningen med Carhenge?

Nebraska markedsfører Highway 2 som en severdig omvei gjennom sanddynene. «The Sandhills journey – You’re on 2 something!» Og det er virkelig en fin strekning. Etter for mange timer på motorveien dagen før og frokost servert med et skremmende verdensbilde som tilbehør, var det en glede å starte dag to på vei gjennom the Sandhills mens vi hørte på the Hooters og the Proclaimers diskutere om det er bra eller dårlig å være 500 miles unna noen. The Sandhills journey er fin, men det er ikke mye som skjer der så vi var glad for å nærme oss dagens subsidiære mål, Carhenge. Men først måtte vi gjennom et nytt måltid …

At mange amerikanere, spesielt på landsbygda og ikke minst i Midtvesten, er usunt overvektige kommer ikke som noen overraskelse på andre enn Knausgård og er ikke interessant å rippe opp i. Dessuten jobber vi andre hardt for å ta igjen forspranget. Europeere blir tjukkere og tjukkere. Vi lot oss likevel overraske da vi kom inn i en diner i en enda mindre by enn den vi forlot. Mellom fettete menyer og tjukkaser var det ikke mindre enn en tredjedel av gjestene som hadde oksygentanker. Ikke var det en gruppe gamle kolspasienter på tur heller. Det var tre stykker i forskjellig alder som uavhengig av hverandre kom inn med oksygentanker. Maten var litt til siden for spiselig, og vi forlot dineren sulten. Jeg tror faktisk vi ble tynnere på turen vår inn i Midtvesten.

nebraska dinerKLASSISK AMERIKANSK: Dineren og omgivelsene var klassisk amerikansk småby, men du bør nøye deg med å se og ikke smake.

Siden den dineren ble maten bedre. Jeg håper det betyr at vi hadde vært uheldig så langt, men jeg mistenker at det er fordi vi ble mer forsiktig i valget av restauranter. Turens absolutte bunnpunkt sto dog igjen. Siste morgen på et veikantmotell i Minnesota fikk vi frokost som besto av uttørkede smultringer, seige bagler og noe som kunne være kaffe, men like gjerne te. Alt servert i et lite rom ved et innendørs svømmebasseng uten ventilasjon som luktet en blanding av mugg og klor.

I løpet av bilturen så vi flere anerkjente turistattraksjoner som steinpresidentene i Mount Rushmore, Crazy Horse memorial, hvor de er i gang med å skjære indianerhøvdingen Crazy Horse inn i et fjell– et monument som får Mount Rushmore til å se ut som hagestatuer, og Devils Tower, som er en fjellformasjon som ser ut som en massiv 300 meter høy bunt steinsøyler. Men jeg tror Carhenge var det mest fascinerende jeg så. Det er en skikkelig tullete idé, å, milevis unna alt, lage en nær eksakt replika av Stonehenge av biler. Å kalle det kunst er kanskje å strekke kunstbegrepet litt langt, men det er et imponerende eksempel på ren kreativitet. Familien som hadde slektstreff og i løpet av helga fant ut at de skulle bygge Carhenge skulle jeg gjerne ha sett. Hva som er like tullete er at det ser ut til å være en normal amerikansk fritidsaktivitet. Rundt i USA finnes det minst et tyvetalls etterlikninger av Stonehenge i alle størrelser. Fra Carhenge, som er nesten like stor som Stonehenge selv, til en liten utgave av isopor som pryder en hage i Michigan.

Denne fascinasjonen er jo ikke ukjent i Norge heller. Før de ble internasjonale revekjendiser hadde ylvisbrødrene en liten Youtube-hit med «Stonehenge». Men et mer relevant spørsmål enn deres «What’s the meaning of Stonehenge?» ville vært «Hva er meningen med Carhenge?»

nebraska carhenge2HVA ER MENINGEN MED CARHENGE: En av de mest fascinerende severdighetene jeg har sett.

 

Etter vi forlot Carhenge ble verden mer eller mindre normal. Vi hadde hatt et par dager med rare, nye opplevelser med mennesker og mat på de amerikanske slettene. Nå gikk vi inn i standard feriemodus med greie hoteller, akseptable restauranter og kjente turistattraksjoner. Mer komfortabelt, lettere kjedelig.

Vi så bøffel – jeg skulle gjerne sagt tordne majestetisk over prærien, men det var mer lunte rundt, drøvtygge og se livstrøtt ut – i Custer State park, som er en stemningsfull og fin park også før våren kommer med friske farger. Ved Mount Rushmore løp jeg rundt for å finne en tjukkas jeg kunne ta bilde av og skrive en kynisk Instagrampost jeg hadde tenkt ut på forhånd: «George Washington, Abraham Lincoln, er dere stolt av deres etterkommere?» Heldigvis fant jeg ingen. Vi gikk en tur rundt den spektakulære Devils Tower. Vår siste attraksjon var gullgraverbyen Deadwood hvor vi så stolen Wild Bill Hickok angivelig satt i da han ble skutt. Jeg tror til og med den legendariske halliken, voldsmannen, nybrottsmannen og griskingen, Al Swearengen, ville mislikt spillemaskinene som dekket hver eneste ledige overflate i hver eneste restaurant og hvert eneste hotell i den ellers sjarmerende byen.

nebraska deadwoodCOWBOY OG SPILLEAUTOMAT: De gamle lokalene og lysekronene skimtes så vidt mellom spilleautomatene.

Etter tre roligere dager i området, som kalles the Black Hills var det på tide å pakke bilen og sikte østover mot Chicago.

Jeg har alltid vært fascinert av indianere og ønsket å se et indianerreservat. Vi la inn et viapunkt på GPS-en gjennom den lille byen Eagle Butte i Cheyenne River-reservatet og forlot cowboyene og gullgraverne i Deadwood for å treffe Cheyenne-indianere. Etter hvert som vi kom nord-øst, møtte vi færre og færre biler. Da vi stoppet for å fylle bensin i enda en liten falleferdig by, spurte jeg jenta bak disken om vi var nær reservatet. Omtenksomt på vegne av min trygghet, lite omtenksomt på vegne av den amerikanske urbefolkningen, advarte hun meg mot å stoppe i reservatet.

“Hvorfor?”

“Vel, det er… jeg vet ikke. Forstår du ordet sketchy?»

Vi kjørte mer eller mindre optimistisk videre langs Highway 212. Etter to timer på et øde og goldt platå kom vi til Eagle Butte, som var like deprimerende som vi fryktet. Eagle Butte hadde de samme nedslitte husene og søpla som de andre småbyene vi hadde kjørte gjennom. Men her var det en ekstra tristesse med folk som bare surret målløst rundt det bittelille slitne sentrumet. Alt som gjelder indianerne i USA er så komplisert og trist at det krever store mengder alkohol for å ville tenke på det. Vi kjørte videre.

Resten av turen forløp uten særlig dramatikk. Siste natt tilbrakte vi på et klassisk parker-foran-døra-til-rommet-motell. Bare ved å se fronten på et slikt motell slår en skjerm seg på i hodet mitt, og jeg ser klipp fra hundrevis av filmer hvor noen svinger inn foran et liknende veimotell. Jeg ble skikkelig irritert da kunden før oss tok det siste rommet ut mot veien, og vi ikke fikk muligheten til å kjøre fram til romdøra vår. Enda mer irriterende var det at han ikke engang kjørte fram til sin dør. Han bare lot bilen stå på parkeringsplassen ved resepsjonen.

Beste byen i hele vide verden

Den siste dagen på veien begynte vi å glede oss til å komme hjem til Chicago: Møte mennesker vi har noe til felles med, kassadamer som vet at vann med kullsyre ikke inneholder alkohol, og kelnere som kan være knappe og tidvis uinteresserte, men som kan tilby noe annet enn vassen pils uten å bli sinte hvis jeg stiller et feil spørsmål. Vi diskuterte hvor vi skulle gå ut å spise til helga mens vi sang i kor med Lupe Fiasco: «I’m from the city in the Midwest best city in the whole wide wide world. Say it now: I’m from the city in the Midwest best city in the whole wide wide world.”

Etter at vi kom tilbake til Chicago, brukte jeg lang tid på å prøve å forstå det vi møtte i Midtvesten, spesielt i Nebraska. Flere besøk i bokhandler ga få resultater. Bøker om Nebraska, Midtvesten og The great plaines (De store slettene) finnes nesten ikke. Gjentatte bombesøk ga meg til slutt Bill Brysons The Lost Continent: Travels in Small-Town America. Utenom at han beskriver alle fjell, bakketopper og alle andre aspekter av landskapet som bølgende (rolling), er det en morsom bok som bekrefter våre erfaringer fra turen, men førte meg ikke nærmere en forklaring. Ingen kunne forklare hvorfor det finnes så få bøker om området heller. Jeg føler at amerikanere er tilbakeholdende når det gjelder å snakke om Nebraska. Staten er ikke lenger et virkelig sted for mange. Den har blitt forvandlet til et abstrakt konsept. Når du skal skape et dystert bilde av fattigdom, ødemark og enkle mennesker bruker du Nebraska. Bruce Springsteens Nebraska (1982) handler ikke om Nebraska. Plata forteller mørke og triste historier om mord, håpløshet, og alle andre måter livet er hardt og vondt på. Filmen Nebraska (2014) handler ikke om Nebraska. Den er én time og 54 minutter om universelle og tragiske temaer som dysfunksjonelle familier, alkoholisme, tapte drømmer, bitterhet og falske forhåpninger i tungsindig svarthvitt.

Jeg fant én bit informasjon som hjelp meg forstå det vi så. Selv om det er mange rike mennesker og områder i Nebraska (verdens fjerde rikeste mann, Warren Buffet, bor i statshovedstaten Omaha) så har de rurale områdene av The great plaines sunket lenger og lenger ned i fattigdom i flere tiår. I følge Thomas Frank, i boka What’s the Matter With Kansas?, hvor han viser til statistikk fra 1997, ligger åtte av de 50 fattigste regionene (counties) i USA, og de tre absolutt fattigste, i Nebraska. Denne endringen –i noens øyne ødeleggelsen– av landbruksdistrikter skjer i de fleste vestlige land. Jeg og alle andre som kommer Distrikts-Norge kan skjønne følelsen av hjelpeløshet og avstand fra den politiske og økonomiske makten. Men hatet og det åpenbart irrasjonelle synet på verden finner jeg vanskelig å forstå.

Til syvende og sist er det et trekk jeg mener definerer Amerika og som forklarer noe av det vi opplevde. Hvordan Midtvesten har havnet i denne triste tilstanden er et resultat av mange kompliserte mekanismer jeg ikke vil late som jeg forstår eller kan forklare. Men holdningen og livssynet som har kommet som følge av, og parallelt med utviklingen, tror jeg at jeg har en forståelse av. Amerikanere har en grunnleggende følelse av å være hvem som helst sin like–det er antijanteloven skrudd på maks. De forlot Europa for å ikke bli undertrykt av gamle strukturer, og ingen skal fortelle dem hva de skal gjøre. Det er en nasjon av tenåringer. Alltid sjarmerende og godhjertet, men alltid i opposisjon –mot autoriteter, mot den liberale eliten, mot den ene prosenten, mot Staten, mot finansspekulantene i Wall street, mot intellektuelle, mot arrogante europeere, mot alle som prøver å styre dem, kritisere dem eller betvile levesettet deres (i dette tilfellet, meg*). Denne urokkelige individualisme er et betagende trekk, men noen ganger, når det føles som verden ikke gjengjelder denne åpenheten, endrer den seg til bitterhet og selvrettferdighet. Jeg tror det skjer i hjertet av Amerika (kanskje i hele landet slik det ser ut akkurat nå), og det er deprimerende. Likevel, folk er så koselige og varme og landet så spektakulært at det er et sted verdt å besøke.

Artikkelen er opprinnelig skrevet for en nettavis i Chicago. Hvis du ønsker å lese den på engelsk, kan du gjøre det her.

*Noe som kom tydelig fram i et par sinte brev i kjølvannet av publikasjonen av denne artikkelen på Gaperpsblock.com.

Tore Rasmussen Steien
Tore Rasmussen Steien
  • Ingen kommentarer funnet
annonse